Det er morgen

Du har fått i unger frokost, sjekka sekkene, pakka matpakker, skyfla unna klær som ”noen” bare hadde slengt ifra seg.

Ned forran mac’en.
Kaffe i hånda.
Hadde du kjent etter så hadde du merket at pulsen allerede er høy. At hodet snører seg litt.
At nakken er litt stivere enn det som kjennes greit.
En million tanker i hodet samtidig; mailene som du må svare på, han som venter på et tilbud fra deg, hun som ringte i går som du ikke rakk å ringe opp igjen, partneren din som skal bort i kveld så du er alene med ungene, unger som skal på aktiviteter, lekser som du vet må gjøres, mammaen din du skulle ha ringt, søstern din du skulle ha ring, venninnen din du skulle ha ring, prosjektet som du bare MÅ komme deg videre på, sms’er som må besvares, sosiale medier som du bør sjekke innom, hus som skulle vært vasket, treningen som skulle vært prioritert.

Noen dager hadde det vært fint å bare kunne blitt i sengen.

Rett under vannflaten

Det var en (lang) periode jeg knapt følte jeg levde. Det var som å svømme rett under vannflaten. Bare klare å komme over for å trekke et kjapt pust før jeg var under igjen. Ikke på bann, bare rett under overflaten. Og når det er stille vann kan man se himmelen fra under overflaten. Som en drøm. ”Hadde bare…”

En drøm er kun en drøm om vi lar den forbli en drøm. En drøm kan bli virkelighet om vi gjør det som kreves. Og her er det magiske stikkordet – gjør.
Handler. Just do it! – et av de mest geniale slagord noen sinne. Så enkelt. Og så vanskelig….

Gjøre hva liksom?

Prioritere! Og innføre de kvaliteter du ”mangler” for å gjennomføre.

jobbe jobbe jobbe …

Jeg var kreativ. Impulsiv. Entusiastisk. Elsket ideer. Elsket å starte opp. Elsket å gjøre folk glad ved å produsere. Det ble MYE jobb. Mye!! Hele døgnet. Være der for andre. Svare på sms’er fra kunder kl 23 på en søndag kveld. Svare på mailer sent på natt. Det er en del av det å starte opp – du må faktisk gjøre og gi mer enn det som kanskje sunt er.
Samtidig kunne det ikke fortsette.

Verdens kjedeligste ord

Jeg manglet to konkrete egenskaper – Struktur og tydelighet. For min egen del. Det ligger liksom ikke naturlig for meg. ”Drit å dra i detaljer. La oss bare gjøre!” men det blir litt slitsomt i lengden.

”Struktur. Det må jo være verdens kjedeligste ord”, tenkte jeg. ”Og DET har jeg faktisk ikke tid til!”
Så feil kan man ta.

For ganske nøyaktig ett år siden satte jeg meg ned med det som jeg har kalt Dagsplanleggeren. Inspirert av Brendon Bruchard sin “1page productivity plan” laget jeg min egen variant*, som passet meg og det jeg trengte.

Det ble redningen!
Ja jeg vet. Det høres voldsomt ut, men det er sant. Jeg måtte ”tvinge” meg selv de første ukene til å gi planen prioritet hver morgen. Å ikke stupe rett til mac’en, mailene, Facebook, sms’er, andres agenda… Men isteden sette meg ned. Puste. Ta dagens første kaffekopp og fylle ut skjema. Med intensjon.

Min dag – min agenda

Fra å bare gjøre – reagere – så fikk jeg den oversikten jeg manglet. Den strukturen jeg visste jeg trengte. Å følge en plan – en plan for denne dagen – gjorde det lett å velge bort. Å gi prioritet. Å ha min agenda.
Det vi gjør på igjen og igjen blir en vane. Å lage matpakker er en vane. Å pusse tenner før jeg legger meg er en vane. Nå er dagens første kaffekopp sammen med dagsplanleggeren en vane. Helt sant.

*Dagsplanleggeren er godkjent av Brendon Bruchard teamet