Ragnhild, Author at Ragnhild Hannoschøck Vea

Hvorfor snakker alle om blueprint?

Se for deg en gammeldags trykke-maskin, fra den gang bøker ble trykket for hånd. Eller kunst i form av trykk (som disse vakre kunst trykkene fra kunstner Hanne J Kondziella eller historiske tapettrykk fra HistoriskeHus.no) Du har en original. Et arbeide noen har brukt dager, uker, kanskje måneder og år på å ferdigstille. Finpusse. Perfeksjonere. Og så trykkes kopiene. De er så og si identiske som originalen. De kan gi den samme følelse som originalen. Forskjellen er at flere kan nyte det samme resultatet, uten å bruke dager, uker, måneder eller år på å skape det samme. Det er en blueprint.

Blueprint i business

Som å sette opp ny nettside elle gi den gamle et nytt utseende.
Å komme videre i din egen personlige (utviklings) reise.
Å (endelig) få gjennomført idéen du lenge har båret på.

Uansett hva det er, så vil du mest sannsynlig trenge en blueprint – dvs noe å se til. En kopi eller et kart om du vil. For det er virkelig ingen grunn til å forsøke å finne opp hjulet på nytt. Og det er en grunn til at noen har valgt å samle sin kunnskap og sin erfaring for at du skal kunne komme lettere til målet.

Jeg har gjort meg en del erfaringer oppigjennom, og en av de er å IKKE følge en blueprint. Noen ganger fordi jeg rett og slett ikke har visst at det har eksistert. Ofte fordi jeg ikke har lett etter det men isteden brukt tid på å prøve og feile selv. Noen ganger fordi jeg ikke har villet investere (i meg selv eller i bedriften) og noen ganger fordi jeg har tenkt at dette kan jeg vel klare å finne ut av.

I «etterpåklokskapens navn» ser jeg at jeg sikkert kunne kommet mye kjappere til en del mål dersom jeg hadde fulgt en slik blueprint. Samtidig har jeg trengt å ta med meg en del erfaringer på veien, som har gjort at jeg selv kan lage min egen blueprint:)

Hva MÅ jeg finne ut av selv, og når kan jeg lytte til andre?

For jeg tror at noe må, eller bør, vi erfare selv. Har du barn så har du sikkert erfart tusen ganger at ordene dine kun kan veilede alene. Noe må ungene selv prøve ut og erfare. Akkurat som med deg og meg. Det er en del av livet, Men ikke alt og ikke alltid er det nødvendig å ta den lange veien, alene. Det finnes så mange som har gjort «prøv-og-feil-og-prøv-igjen» for deg, allerede. Som oppriktig ønsker å gå veien sammen med deg og dele av sin erfaring så det slipper å bli unødig tungt. Det er jo derfor vi søker til en coach, en veileder, en mentor eller en god venn. Noen ganger er det godt (og rett) å lytte til andre.

Vi finner våre veileder noen ganger litt «tilfeldig» (som da nettsiden min ble hacket og jeg ble kjent med Kristin Skjæringrud, grunnlegger av WP Skolen)
Vi finner de som kan veilede oss når vi søker etter svar (som reading med Marit Reitan)
Vi finner ut mer om hvem og hva vi skal lytte til når vi åpner opp for å lære mer om nettopp hvem vi er, hvorfor vi er her. Det store tema som kalles livet. Og etterhvert lærer vi oss hva vi kan og bør finne ut av selv, og når vi kan og bør lytte til andre.

Din egen blueprint

Hva er din erfaring, din kunnskap, som du allerede i dag gir videre? Eller som du ser kan bli din egen blueprint du kan dele med andre?
Og hvem sin blueprint er det du har ser til, lytter til og har hatt god nytte av? Del gjerne under her med oss andre.

Hvem kan hjelpe deg til neste nivå?

blogg

Tusenvis av muligheter
Tusenvis av kurs
Tusenvis av «jeg vet hvordan, jeg har gått veien og jeg vil vise deg hvordan!»

Siden jeg ofte står på sidelinjen, så har jeg utviklet en viss (sunn?) skepsis over tid fordi jeg har sett så mye skinn som har blitt solgt før bjørnen er skutt. Og hørt litt for mange historier om de som har kastet bort ti-tusener (og mer) på diverse nettkurs og medlemskap som har lovet gull og grønne skoger men levert en liten gressplen…

For det er er tusenvis av muligheter, og kurs og erfaringer. Og ikke alt som skinner er gull. Samtidig så trenger vi alle å ha noen å se (opp) til, å lære ifra. Så hvordan velger du hvem du skal følge og lytte til? Hvem kan hjelpe deg til neste nivå?

Du kan bare gå så langt alene

De som bestiger Kilimanjaro gjør det ikke alene. Aldri. Det krever et team for å virkelig få resultater. Å bestige Kilimanjaro er et resultat av trening, forberedelse, feiling, seire, usikkerhet, seiere, drømmer, og … coaching!

Vi trenger alle hjelp. Vi trenger alle å føle støtte, kunne be om gode råd for å komme til neste nivå . Uten det, blir vi alene.. veldig alene.. Og alene så er vi kun ett hode. Ikke bare er det ensomt men også lite produktivt. Fordi vi handler, reagerer og responderer basert på våre erfaringer, vår kunnskap men også vår frykt.. og den siste der, frykten, den kan lett bli en unødig hemsko…

Og der kommer coachen inn! Hun eller han som ser deg. Som evner å se det som er mulig, mye lenger enn det frykten din makter. Og som gir deg de rådene du trenger for å fortsette fremover.

Lytt til erfarne fjellfolk

Som norsk så har vi vel alle hørt det utsagnet; lytt til erfarne fjellfolk. Om vi gjør det er en annen ting;) Poenget er; noen har gått denne stien før deg. Noen, med langt mer erfaring enn deg og meg, har gjort seg erfaringer som det er vel verd å lytt til. Men hvem?

Jeg kan selvsagt ikke gi det endelige svaret som gjelder for alle dere som leser dette:) Men jeg kan dele av min egen erfaring og gi deg mine tips. Og ett tips starter med spørsmålet;

Hva er det du trenger hjelp til?

Skal du ha noe som helst utbytte av et kurs, et medlemskap eller en coach så er det en fordel at du har et behov som nettopp dette kurset, medlemskapet eller denne coachen kan hjelpe deg med. Så hva er det du trenger hjelpe med akkurat nå?

Det er så fristende å hoppe rett til mål, men ingen vinner Ludo uten å ha gått med alle de fire brikkene gjennom alle feltene på brettet. Inkludert det å bli kastet ut x-antall ganger. Det er en del av leken. Det samme gjelder i business, selv om business ikke akkurat er som Ludo. Likheten ligger likevel i det at vi går fremover steg for steg. Noen ganger går det fort (når terningkastet viser 6) og andre ganger går det sakte. Det nytter ikke å jukse.

En business starter med en idé. En drøm, en visjon et sterkt ønske. Det gir en masse pågangsmot og initiativ. Det er gøy å fabulere om den store idéen. Alt det som er mulig. Det som avgjør om det blir en realitet, er hva du så velger å gjøre. Ikke «en dag», men nå, i dag. Hvilke valg du tar i dag. Hvilke prioriteringer du velger og hvor viktig denne drømmen og idéen er for deg.

Det er du som sitter i førersetet.
Men du vil mest sannsynlig trenge noen gode hjelpere på veien for å komme (fortere) til mål. Og det er her de erfarne fjellfolkene kommer inn – de som har vært der du er. De som har kjent på frustrasjonen du kjenner på, og funnet en løsning. De som har fryktet det samme som deg, og overvunnet den. De som har samlet sin kunnskap og erfaring, og nå vil dele den med deg.

Om du har idéen så er kanskje første steg å få på plass en nettside. Hvorfor? Fordi det er der du over tid kan skape en platform for dine produkter og tjenester. En platform der du kan dele dine din kunnskap, få kontakt med potensielle kunder og forme en merkevare – som er deg.

Om du er akkurat her i prosessen, så anbefaler jeg deg å ta en titt her. Få mennesker jeg kjenner er mer «hel ved» og verd å lytte til enn Kristin Skjæringrud (grunnlegger av WP Skolen) når det kommer til det å sette opp og drifte egen nettside.

Neste steg – når noe større skal lanseres

Men hva når nettsiden oppe. Kanskje har den vært aktiv i flere år. Du blogger. Du har et produkt eller en tjeneste du aktivt promoterer, men noe mangler…. Du har kjørt noen kampanjer på facebook, men så langt har det kostet mer enn det har gitt tilbake. Du har svidd av en god del allerede på diverse nettkurs men det er litt som å skyte i blinde. Eller som å forsøke å spille Ludo med kun én brikke… Du kommer aldri i mål.

I fjor sommer ble jeg oppmerksom på en engelsk dame ved navn Laura Phillips. Som du leste lenger opp, så er jeg i utgangspunktet litt skeptisk til alle som lover meg noe som helst med «halleluja». Men jeg hadde fått Laura anbefalt. Det gjorde hele forskjellen. Når jeg blir anbefalt noe fra noen jeg har tillit til, så lytter jeg!

Hun driver business fra hjertet!

I ett år har jeg fulgt Laura og fått oppleve, i praksis , hva det vil si å lytte til en med erfaring som driver business fra hjertet. Og Laura leverer!

Når du har nettsiden din på plass. Når du vet hva tjenestene eller produktene dine er. Når du er villig til å gjøre jobben, men kjenner du trenger en som bokstavlig talt holder deg i hånden gjennom en proff lansering (som faktisk gir deg fortjeneste og ikke bare kostnader) så er dette dama! Jeg hadde aldri brukt så store ord om jeg ikke hadde ment det!

Å gå sammen, til neste nivå

Vi tror kanskje vi er de eneste som føler det si eller så. Som opplever utfordringer eller stagnasjon eller frykt eller hva det nå enn er. Men det er jo (heldigvis) ikke sant:) Vi har alle (!) dager og stunder der vi baler i en grå masse og ikke klarer å finne veien ut. Da trenger vi andre. Mennesker som vi kan gå sammen med. Fysisk og mentalt.

Og så er det noe med å dele opplevelsene med andre. Både opp- og nedturer. Erfaringene. Bli støttet og samtidig kunne heie på andre.

Det er vakkert å følge en gruppe, selv fra siden, og se hva som er mulig når vi går sammen, til neste nivå. Å oppleve energien som er i en gruppe. Å se hvordan mennesker som egentlig ikke kjenner hverandre, som aldri fysisk har møttes, allikevel kan gjøre en stor og viktig forskjell for hverandre. Bare ved å gå veien sammen.

Dette medlemskapet er et sånt sted. Pakket med verdi i form av nydelige og viktige klasser, meditasjoner og øvelser du kan ta i brukt. Men viktigst er kanskje allikevel fellesskapet. Triben kaller vi det. Og det er sånn det oppleves, med mennesker fra hele verden. Anbefaler deg å ta en titt.

Hva trenger du for å komme til neste nivå?

Som i Ludo, så kan du ikke hoppe over stegene, selv om det er fristende, men du kan se på brikkene dine og vurdere spillet. Hva trenger jeg nå for å komme videre? Hva trenger du for å komme til neste nivå?
Er det å lande idéen?
Er det å prioritere tiden?
Er det å få opp nettsiden ?
Er det å tilhøre en gruppe for felles vekst og utvikling?

Lytt til de som har gått den veien du er i ferd med å gå. Erfaring er til for å deles. Og da kommer vi alle raskere til neste nivå.

Hva er egentlig min greie?

blogg

«Du som er så flink, du må jo bli advokat eller lege». Men dypt der inne var det noe helt annet hun egentlig kjent hun var ment å gjøre. Selv om karakterene var langt over gjennomsnittet.

«Du må jo kunne få jobb hvor som helst, du som er så flink». Men dypt der inne så kjente hun at hun ikke orket eller hadde lyst til å være en del av karriere-jaget.

Eller hva men hun som oppdaget at maling og pensel etterhvert ble mer en egen-terapi. At det hun skape på lerretet var noe andre ønsket å kjøpe – at hun innerst inne var en kunstner.

Hva om «min greie» er forutbestemt?

Noen ganger er det som om det vi opplever er forutbestemt. At det er en slags mening i de opplevelsene vi har, de menneske-møtene vi tar del i. Flere ganger er det som om jeg har havnet i situasjoner eller møtt mennesker som om det allerede var bestemt at det måtte skje.

Jeg tor ingen ting bare er tilfeldig.
Som at jeg hverken ble psykolog (ahhhh 6 år med ett studie?? 😀 ) eller skuespiller (talent… mot til å søke… eller mot til å prøve…?) men egenskapene tok jeg med meg. Fortsatt er menneskesinnet noe av det mest spennende jeg kan tenke meg. Ikke teoretisk, men observasjon i praksis. Inkludert meg selv.

Hva er din greie – din ressurs?

Det handler ikke om hva foreldre eller venner måtte mene om karakterene etter videregående eller hva du er flink (eller ikke fullt så flink) til.

Det handler ikke om hva som er smart å velge av utdannelse basert på hvilke jobber som er ettertraktet her og nå (denne er viktig å tenke på den dagen egne barn kommer til den fasen av livet).

Det handler heller ikke om hvilke stillinger som vil gi best inntekt… og best status…

Ei heller om hvorvidt du har fått 1 eller 1000 deltagere på ditt første nettkurs, om du har 10 eller 10 000 følgere på Insta, om du kan si du hadde 0,- eller 1 mill i overskudd i fjor.
Det handler om noe mye, mye, MYE dypere og viktigere enn det.

Du kan noe, er noe, vet noe, gjør noe som INSPIRERER andre. Du, med det du kan, det du vet, den du er og det du gjør HJELPER andre. Du vet noe, er noe, gjør noe, kan noe som gjør at vi andre FØLGER etter.

Kanskje ser du det ikke, selv. Selv om all tilbakemelding du får når du bare er og gjør det som kjennes rett, forteller at du faktisk inspirerer, hjelper og går opp stien for andre. Jeg snakker her om den du er og det du gjør når du ikke prøver hardt å presse deg selv inn i den boksen du kanskje tror du må passe oppi. Men isteden for et øyeblikk eller noen timer bare er, bare gjør, bare deler. Da, i de øyeblikkene, lever du ut det som kanskje var forutbestemt.

Hvordan forstå og koble på igjen?

For det er kanskje det det handler om. Å forstå oss selv. Å forstå hvor det vi egentlig er ment å være og gjøre, skape og gi videre kommer ifra. Og hvordan vi kan kople oss på på nytt.

Om du har lest helt ned hit, og vil finne ut mer om hva som «din greie» – hvordan det kanskje allerede er forutbestemt og i det ligger det en mulighet som kanskje har vært glemt en stund. Å gi tid til å dypdykke mer ned i hvem vi selv er, og hvorfor, kan åpne opp for en ny innsikt som vil kunne gi en ny ro.

Mye å gjøre?

blogg, Mål og fokus, Perspektiv, Tid

Fulle dager? Mye å gjøre?

Du har masse tanker i hodet… men er det faktiske oppgaver, med tidsfrist…? Eller bare en masse «burde, skulle, må få gjort…»?
Er alt dette «mye» noe du MÅ gjøre? Eller har det bare blitt surr som gir deg følelsen av å alltid ha litt for mye å huske på.. Som om du alltid er bakpå. Alltid er litt mer stresset enn du ønsker. Alltid starter setningen med et sukk og en liten beklagelse over tiden som ikke strekker til.

Hva er mye? Eller for mye?

De siste 10 ukene har det vært mye. For mye?

«Det er øye som ser» – eller perspektiv. For akkurat som tid så er mye/for mye relativt. Mye – i forhold til hva?

Jobbe hjemme med fem barn «fulltid»/hjemmeskole. Ja det er mye. Mye mer enn om jeg ikke hadde barn og det ikke fortsatt var lockdown her vi bor. Men for mye?

Travle dager i påvente av…. og prioritering.

Hva er det virkelig som trenger å prioriteres fordi det er viktig(!), hva kan utsettes og hva er egentlig noe du ikke trenger å bry deg om?

Jeg fikk spørsmålet senest i går; «Huff har du ikke litt for mye nå?» Og joda, det er dager, eller mer korrekt tider i løpet av dagen, der jeg kjenner meg dratt. Når jeg skal besvare mailer samtidig som 7-åringen står fast på en matteoppgave. Når jeg får en «haste sak» i fanget på noe som «må» fikses asap, samtidig som det krangles om når det er skjerm-tid. Når en bleie skal skiftes, smoothies skal lages, en facebook post skal postes, en tekst skal skrives, en megling mellom brødre er nødvendig og 8-klassingen trenger hjelp med Fransk… Samtidig. Da kan det føles som om det er litt vel mye. Men er det for mye?

Jeg tror de aller fleste legger listen ubevisst veldig lavt når det gjelder hva vi er i stand til å gjøre. For vi søker vel alle, på ett eller annet plan, etter «det gode liv». Når vi ikke lenger trenger å bekymre oss, der det er økonomisk frihet, andre tar seg av alle de ubehagelige oppgavene og alt bare flyter. Så i påvente av denne tiden vi håper skal komme, så forteller vi oss selv hvor travle vi er. Vi forteller oss selv, og de rundt oss, at det er for mye akkurat nå. Mens vi venter på den dagen da alt bare skal være deilig.

Hva om alt vi noen gang kan få, er her og nå?

Det vi fokuserer på – det gir vi næring. Det blir sannheten. Uavhengig om det egentlig er sant eller ikke. Når vi forteller oss selv igjen og igjen hvor stresset vi er, hvor mye det er å gjøre, at vi har for mye å gjøre, så er det nettopp det vi opplever. Uansett hvor mye eller lite det faktisk er, helt reellt, som er krise og MÅ tas task i NÅ! Og hva med denne «en dag når bare..» Det er en illusjon, eller et mål. Eller bare trist, for en dag så våkner vi kanskje opp og innser at alt det vi egentlig hadde, var her og nå.

Hvis du vil skrive en bok, så må den faktisk skrives. Det tar tid. Det vil være krevende. Du vil måtte si nei til mye for å frigjøre tid til faktisk å skrive.
Om du vil lage nettkurs, så må du faktisk rent teknisk sette opp en kurs-plattform, produsere alt av materiale og promotere. Det tar tid. Det vil være krevende. Du vil måtte si nei til mye for å frigjøre tid til å får gjort alle oppgavene.
Vil du ha noe i livet, så må du faktisk gjøre det som må til. Det tar ofte tid. Det er til tider krevende. Og du vil måtte si nei til noe, for å kunne si ja til noe annet.
Det vil i (kanskje lange) perioder være mye å gjøre, men for mye?

Det vi vil oppnå, en dag, er viktig og fint. Samtidig så er alt vi har, her og nå. Om du vil gi ut den boken, så kan du velge å skrive noen avsnitt i dag. Ikke vente på å bli klar eller at et forlag skal ta kontakt.
Om du vil gjøre suksess med nettkurs, så kan du begynne på manus i dag eller lage deg oversikten over alle modulene. Ikke vente til du et team som kan gjøre jobben for deg.

Når jeg sitter «langt ned i tastaturet» (kanskje er det ikke noe som heter det, men du skjønner sikkert hva jeg mener 😉 ), så må jeg noen ganger minne meg selv på at alt jeg gjør (også det som oppleves som veldig krevende), er et steg mot noe større. Og at jeg velger dette helt selv.
Når tar meg selv i å puste unødig dypt med en oppgitthet for at ikke alle fem hopper i seng til «riktig» tid på kvelden, så minner jeg meg selv på at jeg om veldig få år, kommer til å savne det. Faktisk savne det å mase rundt for å få én til å slå av youtube, én til å somle seg inn på badet, én til å bli ferdig med kveldsmaten, én med å dagdrømme ferdig og en til å synge Bæ Bæ lille lam for siste gang:)

Det er ikke for mye. Det er til tider bare veldig mye. Men det jeg er redd for er ikke at jeg har for mye å gjøre. Det jeg er redd for er å gå glipp av her og nå. Så jeg balanserer. Justerer kravene mine. Og sier til meg selv; «Det kommer til å gå bra. Du får det til.»

Mye å gjøre? Ja. Men det er jo et valg. Alt vi gjør, eller lar være å gjøre, er et valg. Og tid er relativt. Jeg kunne jo valgt å bruke den på Netflix…

Fra «for mye» til «dette vil jeg få gjennomført»

Jeg vet det er én rutine som har «kept me sane» som det heter, gjennom disse ukene. Ingen mail, ingen (mobil(mac) skjerm, ingen meldinger, IKKE NOE før kaffen er drukket, Dagsplan er fylt ut og alle ungene har fått frokost. Jeg vet så altfor godt hvor lett det er å bli trukket inn i alle andres agenda, og akkurat nå er det definitivt ikke tid til det;)

Om du vil ha inspirasjon til hvordan holde fokus og få gjennomført, så sjekk ut denne.

Hva vil det si å ta 100% ansvar?

blogg, Drømmer & Ideer, Perspektiv

Hva vil det si å ta 100% ansvar for oss selv. Ikke 95%, men faktisk 100%!

Når vi dagdrømmer så drømmer vi oss bort til noe finere og bedre. Men dagdrømming kan også ha en mørkere side. Du kan dagdrømme om det du ønsker og håper skal skje, eller det du frykter og virkelig ikke vil skal skje. Begge deler er like effektivt. Begge deler setter noe i gang som potensielt sett kan gjøre at vi enten tiltrekker oss det vi vil i livet, eller det vi absolutt ikke vil!

En episode om hvordan ta 100% ansvar

Dagdrømmer er ikke alltid bare drømmer

Det er en egenskap jeg bevist har «jobbet med» de siste månedene: min tilbøyelighet til å dagdrømme om noe jeg frykter. Jeg snakker ikke om frykten for at det skal skje noe med mine nærmeste, for det orker jeg faktisk ikke å tenke på! Nei, det er den mer «dagligdagse frykten». Den som, når jeg maler et bilde av en situasjon i hodet, så kan jeg føle på en slags kraft. Jeg tørr å si imot. Jeg føler meg på en måte sterkere. Samtidig som jo mer jeg spinner denne dagdrømmen i hodet, jo mer kjenner jeg på sinne og irritasjon. Ja så vinner jeg kanskje «kampen» inne i dagdrømmen, men jeg taper alt annet…. Så hvorfor?

Frykten for hva andre måtte mene

La oss si at du skal sende en «ubehagelig» e-post. Rent objektivt så er det kanskje ikke noe spesielt med den e-posten, men for deg så skaper det ubehag. Du er redd for reaksjonen i andre enden. Tenkt hvis mottaker blir irritert, sint, skuffet, opplever deg som uproff, stiller ubehagelig spørsmål tilbake, synes du gjør en dårlig jobb. Tenk hvis DU blir oppfattet negativt?

Det KAN skje. Like mye som den tanken kan være helt på bærtur. Men du tillater deg å dagdrømme om situasjonen der mottaker leser e-posten og reagerer akkurat slik du frykter. Og så begynner fantasien å spinne. Du ser for deg hvordan du responderer tilbake. Hvordan du forsvarer deg selv. Med hele din evne til å dagdrømme, så tegner du et utfall av en situasjon som ikke har skjedd med motsatt fortegn av det du ønsker skal skje. Du lager deg en avstand mellom deg selv om mottaker av denne e-posten der du til slutt kanskje «vinner» situasjonen ved å forsvare deg, anklage den andre, dra frem alle situasjoner der den andre har gjort si eller så… men du taper relasjonen til personen… I bunn og grunn er det du som taper det hele. Og viktigst: du har gitt fra deg ansvaret!

Ta ansvar

Å ta 100% ansvar i eget liv handler om å TA ANSVAR. Når noe ikke går som du hadde tenkt, så stopper du opp og spør deg selv; Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva var det jeg overså?

Når noen behandler deg på en måte du opplever som respektløst eller ubehagelig, så spør du deg selv; hva har jeg sagt, eller latt være å si, hva har jeg gjort, eller latt være å gjøre som har vært med på å skape denne situasjonen?

Når du tar deg selv i å dagdrømme og i den drømmen «leve ut» en situasjon du egentlig ikke vil skal skje, så velg å stoppe deg selv og spør deg selv; er det egentlig dette jeg vil? Hvis svaret er nei, så velg deg en dagdrøm så tegner et bilde av slik du vil ha det isteden.

Ingen av oss er perfekte

Alle gjør vi «feil». Noen ganger skikkelig dumme feil. Andre ganger fordi vi ikke visste bedre, der og da. Noen ganger reagerer vi ut av proposjoner, fordi noe annet hadde skjedd rett før som gjorde oss litt «ute av balanse». Andre ganger lar vi være å si eller gjøre noe, fordi vi ikke tørr.

Det er helt greit. Og helt naturlig. Spørsmålet er om vi tar 100% ansvar. Om vi tar ansvar ved å se innover og se på hva vi selv valgte å si/ikke si, gjøre/ikke gjøre, og de tankene vi lot fylle hodet. Og så er ikke poenget å gå inn selvmedlidenhet eller anklage oss selv; «ååå jeg skulle jo ha!!!! Hvorfor har jeg enda ikke lært????» men å klare å stille oss selv spørsmålene mer nøytralt om du vil. For å lære, av oss selv. For å se at vi selv skaper alt, absolutt alt rundt oss.

Jeg håper du tar deg tid til lytte til podcast episoden over.
Og du; del gjerne, om du vil:)

Hvordan håndtere situasjonen?

blogg, Perspektiv

Hvordan håndterer du situasjonen akkurat nå? Når det følelses som om alt står stille…

Jeg tar deg her med på stranden for å dele noen tanker.

Hvordan se på denne situasjonen som en mulighet?

For jeg tror virkelig at vi står ovenfor en mulighet! Hvis vi velger å ta den.

Jeg våknet i dag og kjente på en merkelig stillhet. Og jeg tenker ikke på at det er fysisk stille, for det er vanskelig når man bor med fem barn. Nei det er en annen stillhet.

Da jeg gikk ned på stranden så ble det nærmest bekreftet. Havet hadde krusninger men var ellers rolig. Veldig rolig. Og det kan jo oppleves som deilig men også urovekkende, om du ser på dette som en metafor. For skulle ikke du i gang med både det ene og det andre denne våren? Hva skjer nå med alle planene dine?

Stille før stormen?

Jeg vet mange står i stormen akkurat nå, men for de fleste av oss er det mer stillheten som er påtrengende. Hva gjør du nå med den ideen som du jo hadde tenkt å iverksette men som du nå må legge bort?

Hva om den idéen kanskje ikke var den beste for deg, akkurat nå.. hva om om denne stillheten gir en mulighet til å endre hva du egentlig hadde tenkt, og hvorfor. Hva om den situasjonen vi står midt oppi kan håndteres med å se mulighetene i det usikre?

For ingen ting er enten eller. Som jeg skrev i en artikkel på Wisdom From North for en tid tilbake, så vil alt ha et motstykke. Det gjelder det selvfølgelige som natt og dag, men også usikkerhet og mulighet.

Hvordan håndterer du situasjonen akkurat nå?

Del under i kommentarfeltet. Kanskje kan akkurat dine tanker være til hjelp for andre.