mars 19, 2020

Han er ingen skravlebøtte han svogeren min. Til gjengjeld så treffer hvert ord. «Kanskje blir vi nå mer opptatt av det som faktisk betyr noe«. 

Jeg har holdt en god avstand til alt og alle. Vasket hender og brukt antibac så de blir helt tørre. Om viruset har nådd oss vet jeg ikke, for her jeg bor så tester de ikke med mindre man havnet halvt død på sykehuset. Det er en merkelig stillhet. Ikke en fysisk stillhet, for det er rimelig umulig når vi er 7 personer under samme tak 24 timer i døgnet. Det er en annen stillhet. Og jeg tror ikke jeg liker den.

Ser jeg meg rundt så ser det meste helt normal ut. Her er ingen ting stengt. Solen skinner og det har kommet knopper på trærne. Allikevel har jeg den siste uken kjent på en panikk og en angst jeg ikke viste jeg hadde i meg. 

Jeg må hjem, nå!

Vi skulle endelig treffe søsteren min igjen. En lenge planlagt tur. Å som jeg gledet meg!

På nyhetene hadde det begynt å handle mer om Norge enn Italia og Kina men ikke mer enn at jeg tenkte; «det skjer ikke noe ennå». Og her i England var ting veldig stille… Kanskje for stille… Var jeg naiv? Kanskje. Men jeg er ikke noen stor fan av å la meg selv rive med av nyhetene og massens frykt. 

Så jeg reiste.  Det ble 54 timer med kos, frykt, lykke, usikkerhet, gode klemmer og panikk.

Alt snur. Alt snus opp ned.

Det er et døgn i frykt. Merkelig frykt. Som om hodet og kroppen er i en krig, fra en annen tid. Samtidig som alt på utsiden er som normalt. Jeg kjenner jeg må hjem, hjem til mann min og barna mine, NÅ!

Jeg som knapt har lest nyheter de siste årene og som som tror vi skaper mye av hvordan vi har det ved å velge hva vi har fokus på og hva vi tillater oss å ha oppmeksomhet på. JEG, som har levd etter det, sitter nå og oppdaterer nyhetssider på mobil, igjen og igjen. Norske nyhetssider, engelske nyhetssider. Det er som om å bli grepet av behovet for å finne svar på følelsen av å måtte forberede meg til denne stillheten… En stillhet som bare er et dekke over for det som skal komme.

7 dager etter

Stillheten er ikke ikke like overdøvende. Frykten er ikke like klemmende. Uvissheten er like stor. Og følgende ordtak går igjen og igjen i hodet; «Aldri så galt at det ikke er godt for noe».

hva er det viktigste

Å være lærer for 4 klassetrinn, samtidig, hver dag, krever sitt. Jeg kan ikke akkurat skilte med lærer-bakgrunn, men med litt kreativitet, fleksibilitet og «litt er bedre enn ingenting»-holdning så kommer vi ganske bra ut av det. Hvordan fysikk og kjemi undervisning skal løses, vet jeg ikke, men vi er blitt ganske gode på norsk/engelsk, matte og gym.

Kanskje blir vi nå mer opptatt av det som betyr noe

Aldri så galt at det ikke er godt for noe – vi er sammen. Ungene er sammen. De er mer ute og leker i hagen og den lille innkjørselen enn de normalt ville vært. Sammen. Fordelen med å bo i en blindvei som eneste barnefamilie, er at vi ikke trenger å holde ungene inne eller borte fra andre unger.

Jeg hører at noen i Norge er bekymret for at påskeferien går i vasken eller at de ikke kommer opp på hytta. Det finnes verre ting. Mye verre ting. En påskeferie er fint. Det samme er tur på hytta. Det vi kjente som det normale, var kanskje mye bedre enn vi alle satte pris på, da vi hadde det.. Kanskje det er noe av lærdommen i det hele. «Mye vil ha mer», og så glemmer vi å se hva vi allerede har.

For hva betyr noe, egentlig?

Kanskje må vi begrense mer enn det å reise på påskeferie de neste ukene og månedene. Kanskje må hver og en forholde seg til at det ikke lenger bare er å gå i butikken og kjøpe det vi føler for å spise til middag, fordi hyllene er tomme. Kanskje må vi spare inn på det ene og det andre av materielle goder. Og da kan vi stille oss selv spørsmålet; Hva er det egentlig som betyr noe?

Ta vare på deg selv. Jeg mener ikke det bare sånn overfladisk og som en frase. Jeg mener det! Om treningssenteret er stengt, så kan du gå eller løpe deg en tur og gjøre pushups på stuegulvet.

Gi hodet og sinnet annet påfyll enn nyheter.

Bruk tid på det du kanskje ellers har utsatt, eller tenkte du skulle gjøre en gang du fikk tid… Kanskje er det akkurat nå.

Og kjenne etter hva som egentlig betyr noe, for deg. Når grunnen ristes, når ingen ting er helt som det pleide å være; hva sitter du da igjen med som det aller, aller viktigste.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked

{"email":"Email address invalid","url":"Website address invalid","required":"Required field missing"}