Det er ikke noe godt å stå å skrelle en moden løk, når tårene triller og det svir i øynene. Men om du vil lage en fantastisk gode matrett så må den løken skrelles. Eller du kan la være, og få for en ferdig-rett, men det er ikke det samme… Kanskje lar du være å skrelle den løken fordi du tror du ikke kan klare å lage en skikkelig god lasagne, så det er like greit å kjøpe en pakke med ferdig blanding. Akkurat som du kanskje tror at det å skrelle en løk tar for mye tid. Det er så utrolig mye vi går rundt og tror.

Det er bare det at det vi tenker ikke alltid er sant…

Vi vet det bare ikke, eller vi overser det. For det er noen gange enklere å tro på en løgn enn å se sannheten i øynene. Spesielt når det gjelder oss selv. 

Når det begynner “å svi” før dagen har startet

Kanskje kjenner du deg igjen i følelsen av at kroppen reagerer før du har åpnet mailboksen, før du har klikket på Facebook eller Insta ikonet på telefonen. Kanskje til og med før du setter føttene på gulvet om morgenen. Uroen. Det vi kaller stress. Før du rekker å summe deg så begynner hodet å produsere tanker. Tanker som du allerede, for lenge siden, har ferdigprogrammerte. Som sier noe om hva du forventer deg, i det du åpner mailen, Facebook eller skal opp av sengen. Tanker som får kroppen til å reagere, til “å svi”.

Det er tanker som ligger så dypt i deg at du ikke engang merker at de er der. Du kjenner bare følelsen. 

På automatikk leter du etter en løsning. Helst noe eller noen å skylde på; «Jeg har for mye å gjøre». «Hvorfor kan hun ikke…» «Shit, har jeg rota det til?», 

Du kjenner på uroen som bygger seg opp på vei til et møte, og kjenner irritasjon bli til sinne over han som «sniker» foran deg i køen på Kaffebrenneriet. 

«I dag har jeg ikke noen tålmodighet», sier du til kollegaen ved siden av og merket hvordan det irriterer deg at det er DU som IGJEN må fikse noe som andre med letthet også kunne ha gjort. 

Eller hva med de hjemme…. du skulle bare sjekke mailen og brått så er stemmen din unødig skarp når eldstemann griner på nesa over dagens middag. 

Det er ikke han i kaffe-køen, kollegaen på jobb eller ungene hjemme som er årsak til uroen du kjenner på og som gjør at du reagerer med irritasjon, sinne og skarp stemme. 

Det er heller ikke mailboksen sin skyld. Eller det andre har postet på Facebook eller Instagram.

Det er du. 

Når løken må skrelles og du vet det vil svi

Det er du og tankene du har om deg selv og hvem du er som er så forankret i deg at du ikke engang alltid er klar over de. 

Den berømmelige løken må skrelles. 
Lag for lag.

Det første laget er lett

Etterhvert sitter lagene mer klistret sammen, og det begynner å svi. I øynene. Fordi du lar deg selv se mønstre i deg selv som du kanskje ikke har tenkt så mye på. Da er det lett å legge bort løken og gå tilbake til å tro på dine egne løgner. Om deg selv, og andre. 

Eller du kan la det svi. La det gjøre litt vondt. Fordi du vil inn til kjernen. 

I ett av de innerste lagene vil du finne den tanken som gav den automatiske reaksjonen. Den tanken som får hodet til å spinne selv før du har rukket å pusset tennene om morgenen. 

Tanken som handler om en frykt. 

Frykten for å dumme deg ut

Frykten for at noen ikke skal like deg

Frykten for å bli alene

Frykten for å bli fratatt det du har

Frykten for å bli misforstått

Frykten for å bli latterliggjort

Frykten for å feile

Frykten for å gå glipp av noe

Frykten for å synes

Den frykten – tanken – som ubevisst styrer reaksjonene dine. Og følelsene. Den frykten som virker så banal og nesten dum at du ikke orker å skrelle inn til det laget. Når du nærmer deg sier du; «jo men ….» og så kommer argumentene. Men det er bare ord som opprettholder løgnen om deg selv, og andre. For hvis du våger å skrelle inn til dette laget, våger å ha det litt ubehagelig når du kommer inn dit, så kan du oppdage noe ganske absurd og verdifullt;

Så og si ALT du gjør virvler rundt denne ene frykten! Nesten alle dine avgjørelser bunner i denne frykten. 

Denne ene tanken har mer makt over deg enn du er klar over, inntil du blir deg den bevisst. 

Våg å se – våg å føle

Jeg lar tema ligge for nå men inviterer deg til å begynne å skrelle løken. Lag for lag. 

Når du kjenner uroen gripe om brystet mens du fortsatt ligger i sengen eller du så vidt har kommet ut av dusjen, så spør deg selv; hva er dette egentlig? 

Hva er det jeg egentlig tenker nå?

Hva er det jeg egentlig er redd for?

Å besvare de spørsmålene, for deg selv og til deg selv krever én ting; mot. Mot til å våge å se deg selv og hva du innerst inne er redd for.