januar 26, 2020

Jeg satt i en samtale, over en deilig middag i Edinburgh. Praten går lett. Mange fellesnevnere. Så sier hun; «Det var ikke sånn det skulle bli. Det var ikke sånn jeg så det for meg».

Neste morgen våkner jeg og kjenner kroppen ikke er helt som den skal. Stemmen svikter og jeg føler meg ikke på topp. Jeg er her, i denne fine byen, fordi søsteren min fyller år. Det skal være en helg med fjas og latter og gøy.

Det blir både fjas og latter samtidig som jeg må «trekke meg tilbake» i løpet av dagen. Tilbake på rommet. Kravle meg inn under dyna. Hodet surrer mens jeg forsøker å slappe helt av. Så sovner jeg.

Det var ikke sånn jeg hadde tenkt det skulle bli.
Jeg skulle jo hit for å feire, fjase og le. Hva nå?

Når stenen i skoen blir helt krise!

Denne historien er på ingen måte tragisk eller alvorlig;) Ei heller krise, men det er også noe av poenget mitt.
Veldig ofte når vi tenker og sier «det var jo ikke sånn jeg hadde tenkte det», så gjør vi det uansett hvor uvesentlig eller hverdagslig «problemet» er. Behoved for kontroll er så stort at vi ofte ikke er villige til, bevisst, å ta tingene litt som det kommer. Vi gjør hver minste lille sten i skoen til en tragedie. Istedenfor å se gaven i det hele…

Jeg tror, og dette kan jeg selvsagt ikke pårope meg noe sannhet om, men jeg jeg tror virkelig at én av årsakene til at så mange aldri føler de kan være og gjøre det de egentlig er ment å være og gjøre, er nettopp pga dette. Vi vil styre det meste. Planlegge så vi vet hva vi har å forholde oss til. Fleksibilitet er et fint ord, på papiret. Og dermed fjerner vi oss fra det vårt indre, sjelen om du vil, forsøker å fortelle oss.

Å blir litt dårlig passer aldri! Gjerne i det ferien starter, eller du skal i gang med noe du anser som veldig viktig, der ingen ting kan gå galt. Da, akkurat da, bestemmer kroppen seg for å sette deg på pause. Hva da?

Vi pusher oss selv, for å bevare kontrolle, og beklager oss når livet forsiktig forsøker å dra oss i en bedre retning. Click To Tweet

Vi kan bare styre en liten del av det som foregår rundt oss. Vi kan legge planer og sette oss mål. For deretter å gjøre litt og litt hver dag som tar oss nærmere de målene. Det handler om fokus. Og jeg liker det. Samtidig kan vi ende opp i en evig sirkel, uten glede, om alt handler om å tviholde på målene og se på enhver liten hindring som en krise. For livet og sjelen vil noe med oss. Og for å få oss til å lytte og oppdage, så må vi stoppe opp. Det trenger ikke være lange stoppen. Noen ganger er noen minutter nok, men gjør vi det ikke frivillig, så sørger kroppen for at vi må!

Det var ikke sånn det skulle bli, nei vel men hva ble isteden?

Når ting og tang blir litt annerledes enn vi hadde sett for oss, så er det ikke nødvendigvis fordi det vi hadde sett for oss var så feil, men kanskje fokus var litt uheldig. Kanskje målene var for rigide. Kanskje vi var for opptatt av å styre og kontrollere. Jeg spør åpent, for jeg sitter ikke med noe fasit. Kun egen erfaring og perspektiv. Men tenkt på noen av de opplevelsen du har hatt siste tiden, der det ikke ble 100% som du planla. Hva ble isteden? Hva lærte du som du ikke var forberedt på? Hvem møtte du, som du ellers ikke ville ha truffet? Hva fikk du gjort, som du ellers ville ha utsatt? Hva ble isteden?

Dette skulle være en feire-helg. Og det har det blitt:) Samtidig har jeg fått en uventet mulighet til å bare være. Ligge i sengen og bare føle. Skrive ned tanker i den lille boken min. Reflektere over mye mellom himmel og jord. Akkurat sånt som jeg jo egentlig elsker, men kanskje ikke er så god til å gjøre ellers. Fordi det alltid er så mye annet jeg skal fikse og gjøre (les: kontrollere?) Men det er jo også dette sjelen min VIL for meg; At jeg gir meg selv rom og tid til å la tankene surre, til å tenke, skrive og undres over. Jeg er god på å få ting unna. «Noe i meg» ville denne helgen vise meg at jeg også skal bli god på å ikke gjøre hele tiden…

Å lytte innover er et valg. Vi kan la være, og forbli i selvmedlidenhet og hele tiden håper at noe utenfor oss selv skal servere oss gull og glitter på et sølvfat. Mens vi selv tviholder på det som er og det vi kan kontrollere.
Eller vi kan ta sjansen.
For det er et ukjent landskap, og egentlig litt skummelt, å våge å gi opp behovet for å styre alt det ytre. Å våge å lytte til den lille stemmen som varsomt forsøker å fortelle oss noe. Og som, når vi stopper opp om så bare litt, viser oss hva det er vi trenger. Og det vi trenger, er det som kan ta oss inn i det livet vi innerst inne drømmer om. Og bli mer av den vi innerst inne har potensiale i oss til å bli.

Jeg vil lytte mer. Mye mer. Og lover meg selv (og deg) å stoppe opp oftere.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked

{"email":"Email address invalid","url":"Website address invalid","required":"Required field missing"}