«Don’t rush it. Be patient.» Det er sånne ord som det er lett å si til andre, og høre bli sagt, uten at budskapet fester seg. Vi er mange som er vant med å kjøre på med full speed. Men nå lyttet jeg, nesten andektig. For damen som satt ovenfor meg er ikke hvemsomhelst.
Ta ting i rett tempo. Alt skjer til rett tid. Og det er virkelig ingen vits å kave oss opp for noe som allikevel ikke er ment å skje riktig ennå. Noen ganger er det så tydelig for meg. Andre ganger så styres skuta av mitt utålmodige eller redde ego og da lukker jeg øyne og ører og pusher på. For deadline skal møtes og mål skal nås. Da nytter det ikke å sitte i sofaen og bare håper at ting skal orden seg!
Å gjøre avtale med seg selv
Det er lurt å legge planer, både for måneden, uken og dagen. Igjen og igjen så ser jeg at det som skrives ned (helst ikke mer enn 3 ting som virkelig har prioritet) pr dag, blir gjort! Det blir som en indre avtale med meg selv. Og jo mer konkret oppgavene er, jo bedre. Det er jo derfor jeg sverger til Dagsplan.
Men noen ganger så lager den utålmodige eller redde delen av meg unødig indre stress og irritasjon over at det ikke er synlig fremgang i noe jeg holder på med eller fremgangen går for tregt. Eller jeg tror jeg må klare alt og at ingen ting kan utsettes.
«Be patent. It will happen when time is right». Den lille damen foran meg oser integritet, tillit og ikke minst; livserfaring. Hun har levd, og lever livet. Det er som om hun leser meg som en åpen bok og det er ikke ordene i seg selv som treffer meg. Det er noe under ordene, som jeg ikke klarer å sette ord på, og jeg vet hun har rett.
Full speed i hvilken retning?
Speed kan både være spennende, nødvendig og farlig. Det kommer an på konteksten. Du har selvsagt ingen problem med å se forskjellen på farefull kjøring på en vanlig norsk landevei, og konkurranse på bane. Men hva med farten i eget liv?
Speed, fart, er nødvendig i mange sammenhenger, og ved å være rask i avtrekkeren så kan du i visse sammenhenger være den som sikrer deg den beste avtalen, den beste muligheten og flere kunder. Hvis du utøver evnene til å holde stor fart som en idrettsutøver i ekstremsport. Det er bare det at de færreste av oss er toppidrettsutøvere…. Og da kan høy fart brått få uante og uheldige konsekvenser.
I hvilken retning er det du egentlig ønsker å bevege deg?
Når det går for fort, så er det vanskelig å se til siden. Du får ikke tid til å tenke eller fordøye. Da blir reaksjonene impulsive, enten om det er snakk om en avgjørelse eller en uttalelse. «Jeg reagerte uten å tenke», sier vi. Og det er nettopp det vi gjør, fordi det ikke er tid til å tenke når alt går på full speed.
Jeg gikk og funderte på noe lignende for litt siden da jeg tuslet en tidlig morgen i en deilig, Fransk by:
Når det går (for) fort, så klarer vi ikke å løfte blikket. Isteden ser vi stivt fremover og skrått nedover for iallfall å unngå de værste humpene. Det er ikke mulig å få med seg detaljene når det går fort. Alt handler om et fiktivt mål, versus…. å leve…
Hun reiser ofte, kjører cabriolet, har fire voksne barn og venner fra hele verden. Kvinners rettigheter står hjertet nær. Hun er tøff (i sak), mild (i stemmen), fargerik (i klærne) og liten (av størrelse). Jeg liker henne. Akkurat som jeg liker og beundrer andre flotte, sterke og samtidig milde kvinner som har LEVD livet, og som LEVER livet. Og vi kan ikke LEVE når alt bare skal gå fort. Da blir det kun å overleve… Og det er vel det hun nå forsøker å få meg til å forstå her vi sitter og deler kald rosé vin.
Tid for å kjøre litt saktere
Når skiltet langs veien går ned fra 90 km/h til 50 km/h så bremser jeg ned, som en selvfølgelighet. Det er en grunn til at tallet på skiltet endres! Og det er detaljer langs veien det ikke er mulig å få med seg om jeg durer igjennom i full fart (for ikke å snakke om alle farene). Men når kroppen eller den lille, indre stemmen sier det samme, så er jeg ikke alltid like lydhør… Det er kanskje en kombinasjon av personlighet og vane. Men det er som kjent mulig å endre på det meste. Selv om gammel vane sies å være vond å vende.
Så jeg vil nå velge en litt lavere fart. Gi meg selv, og livet, en mulighet til å vise meg flere detaljer. Gi meg tid til å fordøye. Det betyr ikke late dager på sofaen. Jeg er altfor utålmodig i sjel til det, men jeg kan trene meg selv i å puste litt dypere, ta litt flere pauser gjennom dagen, alltid ha en treningsøkt (eller bare en tusle-tur) skrevet opp i Dagsplan, la livet kjøre i 50 km/h selv om det er fristende å øke farten… Og så kommer jeg til å minne meg selv om denne samtalen, en varm sommerkveld på ett av mine absolutt favorittsteder i hele verden!, der jeg lyttet og visste hun hadde rett. «Don’t rush it. Be patient. It will happen when time is right.»