Hva vil det si å ta 100% ansvar for oss selv. Ikke 95%, men faktisk 100%!
Når vi dagdrømmer så drømmer vi oss bort til noe finere og bedre. Men dagdrømming kan også ha en mørkere side. Du kan dagdrømme om det du ønsker og håper skal skje, eller det du frykter og virkelig ikke vil skal skje. Begge deler er like effektivt. Begge deler setter noe i gang som potensielt sett kan gjøre at vi enten tiltrekker oss det vi vil i livet, eller det vi absolutt ikke vil!
En episode om hvordan ta 100% ansvar
Dagdrømmer er ikke alltid bare drømmer
Det er en egenskap jeg bevist har «jobbet med» de siste månedene: min tilbøyelighet til å dagdrømme om noe jeg frykter. Jeg snakker ikke om frykten for at det skal skje noe med mine nærmeste, for det orker jeg faktisk ikke å tenke på! Nei, det er den mer «dagligdagse frykten». Den som, når jeg maler et bilde av en situasjon i hodet, så kan jeg føle på en slags kraft. Jeg tørr å si imot. Jeg føler meg på en måte sterkere. Samtidig som jo mer jeg spinner denne dagdrømmen i hodet, jo mer kjenner jeg på sinne og irritasjon. Ja så vinner jeg kanskje «kampen» inne i dagdrømmen, men jeg taper alt annet…. Så hvorfor?
Frykten for hva andre måtte mene
La oss si at du skal sende en «ubehagelig» e-post. Rent objektivt så er det kanskje ikke noe spesielt med den e-posten, men for deg så skaper det ubehag. Du er redd for reaksjonen i andre enden. Tenkt hvis mottaker blir irritert, sint, skuffet, opplever deg som uproff, stiller ubehagelig spørsmål tilbake, synes du gjør en dårlig jobb. Tenk hvis DU blir oppfattet negativt?
Det KAN skje. Like mye som den tanken kan være helt på bærtur. Men du tillater deg å dagdrømme om situasjonen der mottaker leser e-posten og reagerer akkurat slik du frykter. Og så begynner fantasien å spinne. Du ser for deg hvordan du responderer tilbake. Hvordan du forsvarer deg selv. Med hele din evne til å dagdrømme, så tegner du et utfall av en situasjon som ikke har skjedd med motsatt fortegn av det du ønsker skal skje. Du lager deg en avstand mellom deg selv om mottaker av denne e-posten der du til slutt kanskje «vinner» situasjonen ved å forsvare deg, anklage den andre, dra frem alle situasjoner der den andre har gjort si eller så… men du taper relasjonen til personen… I bunn og grunn er det du som taper det hele. Og viktigst: du har gitt fra deg ansvaret!
Ta ansvar
Å ta 100% ansvar i eget liv handler om å TA ANSVAR. Når noe ikke går som du hadde tenkt, så stopper du opp og spør deg selv; Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva var det jeg overså?
Når noen behandler deg på en måte du opplever som respektløst eller ubehagelig, så spør du deg selv; hva har jeg sagt, eller latt være å si, hva har jeg gjort, eller latt være å gjøre som har vært med på å skape denne situasjonen?
Når du tar deg selv i å dagdrømme og i den drømmen «leve ut» en situasjon du egentlig ikke vil skal skje, så velg å stoppe deg selv og spør deg selv; er det egentlig dette jeg vil? Hvis svaret er nei, så velg deg en dagdrøm så tegner et bilde av slik du vil ha det isteden.
Ingen av oss er perfekte
Alle gjør vi «feil». Noen ganger skikkelig dumme feil. Andre ganger fordi vi ikke visste bedre, der og da. Noen ganger reagerer vi ut av proposjoner, fordi noe annet hadde skjedd rett før som gjorde oss litt «ute av balanse». Andre ganger lar vi være å si eller gjøre noe, fordi vi ikke tørr.
Det er helt greit. Og helt naturlig. Spørsmålet er om vi tar 100% ansvar. Om vi tar ansvar ved å se innover og se på hva vi selv valgte å si/ikke si, gjøre/ikke gjøre, og de tankene vi lot fylle hodet. Og så er ikke poenget å gå inn selvmedlidenhet eller anklage oss selv; «ååå jeg skulle jo ha!!!! Hvorfor har jeg enda ikke lært????» men å klare å stille oss selv spørsmålene mer nøytralt om du vil. For å lære, av oss selv. For å se at vi selv skaper alt, absolutt alt rundt oss.
Jeg håper du tar deg tid til lytte til podcast episoden over.
Og du; del gjerne, om du vil:)