januar 22, 2025

Hva er egentlig sant? Og lever vi i en tid hvor vi på så mange måter frarøver oss selv sannheten og dens kompleksitet?

I storsamfunnet, på den politiske arenaen, i lokalsamfunn, på jobben – ja, til og med i våre nære relasjoner – ser det ut til at det alltid må være to sider. Enten er du ja eller nei. For eller imot. Rød eller blå. Men er det virkelig så enkelt?

Hvor ble det av nyansene?

Hvor ble det av nysgjerrigheten? Den genuine undringen? Og åpenheten rundt temaet «sannhet»?

Et godt eksempel er Covid. Det er kanskje noe av det tydeligste vi har sett på dette i nyere tid. Enten var du imot vaksinen, og da var du automatisk «vaksinemotstander» eller en av dem som «sto imot makthaverne». Punktum. Eller så var du for vaksinen, og da var du enten desillusjonert eller ansvarsfull – alt etter hvem du spurte. Det var som om det bare eksisterte to synspunkter, to sannheter.

Men hva om sannheten var noe helt annet? Hva om den lå et sted midt imellom? Eller hva om sannheten faktisk lå i hver enkelts følelser rundt det som skjedde?

Følelser som veivisere til sannheten

For følelser er nøkkelordet her. Det er, tror jeg, veldig lite vi kan slå fast som en endelig sannhet, med to streker under. Men det vi kan si, er: «Dette er sant for meg.» Hvis noe føles sant, hvis det stemmer overens med våre erfaringer og vår indre opplevelse, så blir det vår sannhet.

Din sannhet er kanskje noe helt annet enn min. Og det er greit. For ingen kan ta din sannhet fra deg. Det gjør den sterkere, men samtidig åpner den også opp for at min sannhet kan være like sann. Det er nettopp dette som gjør sannheten så kompleks – og så verdifull.

Men kompleksitet kan være skremmende

Vi vil jo ofte ikke ha det komplekse. Det føles tryggere å ha én enkel sannhet. Å tilhøre en gruppe som kan si: «Vi har rett, og de andre tar feil.» Vi liker å vite hvor vi står, og hvem som er «oss» og hvem som er «dem». Men det ligger en stor fare i dette. For hvor blir det av nysgjerrigheten, av nyansene, av inkluderingen, når vi insisterer på at det bare er to mulige meninger om alt?

Hvor går vi herfra?

Jeg tror kanskje vi trenger å våge å stille oss selv spørsmål igjen. Våge å være åpne, også for det vi ikke forstår. Kanskje begynne å lytte til andre uten å føle behov for å overbevise dem om noe. For sannheten er kanskje ikke noe vi kan eie. Kanskje den heller er en prosess – en prosess som er unik for hver enkelt av oss.

Og som jeg sier i episoden, start med deg selv. Spør deg selv: Hva er sant om meg? Og er det hele sannheten?

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked

{"email":"Email address invalid","url":"Website address invalid","required":"Required field missing"}