Hvis bare jeg var en katt. Som den som tusler bekymringsløst utenfor vinduet mitt. Uten å dvele med det som har vært eller være urolig for det som kanskje kan skje. Men jeg er ingen katt, så fortid og fremtid tar opp mer plass i bevisstheten enn hva som kanskje godt er. Så hva hvis jeg isteden stopper helt opp?

Hvis bare jeg jeg ikke hadde… eller hva hvis det ikke går?

Det er helt fascinerende hvor mye av tiden vi bruker på å enten ha fokus på det som allerede har skjedd, eller det som kanskje muligens kan skje en gang frem i tid.

Vi dveler ved fortiden, det vi husker som dumt, trist, vondt eller «alt var så mye bedre før». Det er lett å grave oss ned i alt fra selvmedlidenhet til anklage og bitterhet. Eller savn etter noe som var. Vi trekker ut enkelt-elementer av fortiden, og lar det bli hele fortiden…. «Det hadde vært så mye enklere hvis bare…«
Å være der, i det som har vært (og det som vi gjennom år har skapt at det var) kan være viktig. Det kan være nødvendig. Og det kan skape en barriere mellom da… og nå.

På samme måte som det å leve i fremtiden både kan være deilig og skremmende. Å drømme stort om det som kanskje kan skje, som vi ønsker oss, kan gi inspirasjon, håp og være deilig virkelighetsflukt. Hvis bare …. For fremtiden har ikke ennå skjedd, så vi trenger ikke ta ansvar. Eller ta innover oss alle konsekvenser. I en ideell fremtidsverden så er alt på stell. Alt er perfekt. En vakker drøm.

Eller et mareritt. Som når vi tenker på den fryktelige fremtiden der ALT det vi IKKE vil skal skje, kan skje. Alt fra verdensfreden som bryter sammen, til en business-avtale som ryker, til en regning som skal komme til «hva kommer han/hun til å si…». Stort eller lite – følelsen er den samme og den kan beskrives med fire bokstaver; FRYKT.

Hvis bare…jeg var her!

Akkurat her, i dette øyeblikket. Så enkelt og samtidig så vanskelig. For alt som egentlig teller, er her og nå. Det er i dette øyeblikket vi kan skape. Det er akkurat nå vi kan gjøre en endring.

Og det er det denne podcast episoden handler om.