september 2, 2021

Når du har en stor idé i magen, så er det på mange måter tryggest å bare la den idéen forbli i magen, eller på et ark eller i drømmene. Der kan du kose deg med den, uten å måtte forholde deg til alt annet og alle andre. Du kan la den lille babyen bare forbli en baby.

Men så kommer en dag der du ikke lenger kan holde idéen din for deg selv. Den er for stor! Den trenger å få utvikle seg. Den trenger å få vokse. Det holder ikke lenger å bare fabulere. Du vet det. Den trenger at du handler! Men det er så skummelt!

Teksten over er et utdrag fra denne artikkelen skrevet til WP Skolen. Det hele startet med tanker rundt det å skulle levere miste jenta i barnehagen. Hun virker klar. Samfunnet sier at hun er mer en klar. Vi har fått akkurat den barnehagen vi ønsker oss. Men er jeg klar?

Det fikk meg til å tenke på følgende:

Det er veldig lite som blir akkurat slik vi hadde tenkt. Det betyr at det kan bli mye vanskeligere og kronglete enn tenkt, MEN det kan også bety at noe kan bli mye lettere og morsommere enn vi hadde trodd.

I sommer, da det var ferietid, så tenke jeg at også jeg var klar for barnehagestart. Ny epoke. Men å sykle hjem de første dagene med tomt barnesete bak på sykkelen gjorde litt vondt. Har hun det bra? Er dette bare jeg som tilpasser meg det norske samfunnet? Og så var det erkjennelsen av at klisjéen «tiden går så fort» stemmer…

Du må gjerne hoppe inn her for å lese artikkelen🙂 Den handler om mer enn å levere i barnehagen, selv om jeg skriver om det å. Det handler om å ha tillit, og om hvordan vi må velge å bare gjøre selv når vi ikke kan vite med 100% sikkerhet hvordan det vil gå.

Jeg kan ikke holde minste jenta hjemme for evig bare fordi jeg synes det er vemodig at de alle blir så store, så fort.
Hun vil trenge mer. Hun vil og skal vokse og utvikle seg – bli mer av det som er henne i denne verden.

Akkurat som en idé ikke kan forbli i hodet om du mener alvor med den. Der inne er den trygg. Der kan du drømme deg bort, uten å måtte gjøre noe som helst. Der inne i hodet er alt mulig (eller umulig?). Det er bare det at idéen trenger å få noe å bryne seg på. Og den trenger handling!

Og det vet du jo, innerst inne. Akkurat som jeg viste at denne barnehage-tiden ville komme, men allikevel.. allikevel så er det fristende å drøye det litt til. Utsette det til og med. Og med en idé så kan vi til og med bare gjemme den bort og kun ta den frem når vi vil drømme oss bort. Det er bare det;

En idé uten handling forbli kun en idé…

Noen ganger så må vi velge tillit og tørre å lytte til den indre stemmen som sier; «joda det er rett å handle nå, selv om det er skummelt».
Da er det godt å kunne ha noen å lene seg til. Å få nyte av andres erfaringer. Det skriver jeg også litt om her.

Så hva med din idé? Hva skjer med den?

Skal den få lov til å fly fritt? Eller velger du å holde den for deg selv…
Skal den få lov til å vokse seg stor? Eller velger du å holde den liten, i hodet…
Hvem kan du lene deg til?

De fine idéene er ofte knyttet opp mot noe vi innerst inne ønsker å skape i verden eller bidra med i verden. Og det igjen er ofte knyttet til noe som er større enn oss selv. Og kanskje nettopp derfor blir det noen ganger litt skummelt å gjøre alvor av idéen. Mer om det i neste blog artikkel om noen dager:)

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked

{"email":"Email address invalid","url":"Website address invalid","required":"Required field missing"}
x

...fordi det handler om DIN agenda!

Dagsplan