Det er så mange likheter mellom det å være entreprenør og det å være mamma.

Så mange tanker og «sannheter» du tror stemmer. Faktisk er overbevist om! Inntil du står der selv.

• Alt du trodde du skulle fikse lett.
• Alt du ikke forsto faktisk krever.
• Alle valg du ikke visste du måtte ta.

Det er lett å stå utenfor og anta.

Det er lett å tenke «jammen jeg skal jo bare».. eller «hadde det vært meg så skulle jeg…»

Å være mamma er ikke noe du legger bort, og så være mamma kun når det passer deg. Når det er koselig og fint.
Du får «tittelen» mamma i det barnet kommer, men rollen som mamma er evig læring.

Å være entreprenør er ikke noe du gjør mellom 9-16. Det er noe du er. Hele døgnet. Fordi resultatene er avhengig av din innsats, din kreativitet, dine prioriteringer. Det er kontinuerlig læring.

Vær varsom med hva du tenker og sier om situasjoner du selv ikke har erfart.

Vær varsom med hva du påstår du selv hadde gjort så mye bedre, før du har prøvd det selv.

Men om du vil lære, være i konstant utvikling, feile, reise deg igjen, frykte, tørre, være usikker og ta vanskelige valg, kjenne på enorm kjærlighet og la selv små seire være gode nok, hele tiden jobbe med å finne din egen vei og ikke bare gjøre og være den du har vært frem til nå, ha fokus på hva du selv kan bli bedre på, ta ansvar og leve i det spennende og uvisse, tåle å være våken på natten fordi den lille (baby eller prosjektet) krever det en liten periode, ja da er du inne på noe – og en likhet mellom det å være mamma og entreprenør.

Det er så mange likheter mellom det å være entreprenør og det å være mamma.

Om du har tanker og en plan om å bli mamma, eller kan huske tilbake til tiden før barn, så handler det om hvordan du tror det blir.

Masse kos. Gå på cafe. Ta livet med ro første året. Men selvsagt komme i gang med trening. Og du tror / trodde virkelig at alle endringene ikke blir så vanskelig. Og du tror / trodde at det tross alt bare er en baby. Og den kan man jo ta med over alt. Og den sover jo masse. Og hva kan være så vanskelig egentlig?

• Søvnløse netter – handler ikke det bare om å lage rutiner tidlig?
• Frihet til å gjøre ting – er ikke det bare å få pappa’n på banen med en gang?

Om du har tanker og en plan om å starte egen bedrift og slutte i den faste jobben, eller kan huske tilbake til du selv startet; så bra det skulle bli! Det ser så lett ut. Gøy. Kult å få egen logo. Egen nettside. Tjene penger!

Du tror / trodde dette er svaret på frihet til å gjøre det du vil. Du tror / trodde du nå skulle tjene skikkelig gode penger!

• Nettside – er ikke det bare å sette opp da?
• Få kunder – jeg har jo kurs og sertifisering og tro på det jeg gjør så da kommer de vel?

Det er så mye vi tror, fordi vi ikke vet bedre!

Som å tenke «herlighet , det er vel ikke ungen som skal bestemme!» nå du ser mammaen som gir etter for 2-åringens «JEG VIL!!!!!!»  i butikken.

Som å si «hadde jeg bare.. så hadde jeg kunnet gjort det der like bra!» når du ser foredraget til en annen gründer.

Når du står der selv og innser at du har gitt opp prinsippet om at ungen skal spise grønnsaker, og serverer pasta med ketshup for i det minste ha litt mat-ro, og tenker; «han dør ikke av det. Vi prøver med brokkoli igjen i morgen». Først da kan du vite hva det vil si å ha diskusjoner om det mest utrolige! (diskusjoner du virkelig aldri, aldri trodde du kom til å ha. Ikke engang hadde fantasi til å se for deg;) ) Du blir rå på prioritering, for det er ikke alt det er verd å ha en krangel om, eller være prinsippfast på.

Når du redd og usikker legger ut din første video, som du har tatt på nytt x antall ganger, for så se at kun 2 (!) venner klikker Liker, først da vet du hva det kan koste å være synlig.
Når du innser at det ikke er noen vits å prøve å overbevise familien og venner om at det er lurt å starte eller drive egen bedrift, for du kan faktisk ikke flagge en milion-inntekt første året, men du har ikke lyst til å gi deg. Det er bare en sår erkjennelse at støtten må du finne et annet sted, i deg selv, og at ikke alle vil forstå hvorfor du i det hele tatt gjør dette. Først da kan du se at gründerlivet kan være glamorøst på utsiden og ensomt på innsiden.

Så hva er poenget?

Hvis vi alle bare skulle gjort og vært det som er behagelig og det som behager alle rundt oss, så ville verden stoppet opp. Bokstavlig talt.

Å være mamma er det mest givende og det mest krevende jeg kan tenke meg. Det er alle de små opplevelsene, som ikke kan beskrives, men som får hjertet til å sprenges. Følelsen av aldri å nå opp, men aldri heller gi opp. Og håpe, intenst håpe, at det jeg gjør og den jeg er vil vise seg å være godt nok når de alle en dag skal leve livene sine helt uten meg.

Jeg kan ikke forestille meg en selv tilbake i en fast jobb, for jeg trigges av det uforutsigbare, selv om det er vilt krevende. Jeg klarer ikke bekymre meg nok for økonomien til å sette fast inntekt høyere enn friheten til å endre kurs underveis.
Følelsen av å mestre, som like fort overskygges av følelsen av å totalt feile. Som igjen blir erstattet av følelsen av å ha hjulpet noen, som like fort kan bli overkjørt av følelsen av å ha levert for dårlig. Det er berg-og-dalbane i følelser, i opplevelser, i suksess og feiltagelser. Og det er akkurat det jeg har valgt.

Noen ganger må vi bare ta sjansen

Det er ikke alt vi kan planlegge.
Det er ikke alt vi kan forberede oss selv på.

Noen ganger må vi bare velge utifra den magefølelsen som enten sitrer av spenning eller knyter seg i frykt.
Kanskje feile, men viktigst; gjøre det som er best og oppleves riktig, for hver av oss.

Og gjøre så i visshet om at vi ikke vet hvordan det blir og er før vi står midt oppi det.