mai 28, 2020

Fulle dager? Mye å gjøre?

Du har masse tanker i hodet… men er det faktiske oppgaver, med tidsfrist…? Eller bare en masse “burde, skulle, må få gjort…”?
Er alt dette «mye» noe du MÅ gjøre? Eller har det bare blitt surr som gir deg følelsen av å alltid ha litt for mye å huske på.. Som om du alltid er bakpå. Alltid er litt mer stresset enn du ønsker. Alltid starter setningen med et sukk og en liten beklagelse over tiden som ikke strekker til.

Hva er mye? Eller for mye?

De siste 10 ukene har det vært mye. For mye?

«Det er øye som ser» – eller perspektiv. For akkurat som tid så er mye/for mye relativt. Mye – i forhold til hva?

Jobbe hjemme med fem barn «fulltid»/hjemmeskole. Ja det er mye. Mye mer enn om jeg ikke hadde barn og det ikke fortsatt var lockdown her vi bor. Men for mye? 

Travle dager i påvente av…. og prioritering. 

Hva er det virkelig som trenger å prioriteres fordi det er viktig(!), hva kan utsettes og hva er egentlig noe du ikke trenger å bry deg om?

Jeg fikk spørsmålet senest i går; “Huff har du ikke litt for mye nå?” Og joda, det er dager, eller mer korrekt tider i løpet av dagen, der jeg kjenner meg dratt. Når jeg skal besvare mailer samtidig som 7-åringen står fast på en matteoppgave. Når jeg får en “haste sak” i fanget på noe som “må” fikses asap, samtidig som det krangles om når det er skjerm-tid. Når en bleie skal skiftes, smoothies skal lages, en facebook post skal postes, en tekst skal skrives, en megling mellom brødre er nødvendig og 8-klassingen trenger hjelp med Fransk… Samtidig. Da kan det føles som om det er litt vel mye. Men er det for mye?

Ragnhild

Jeg tror de aller fleste legger listen ubevisst veldig lavt når det gjelder hva vi er i stand til å gjøre. For vi søker vel alle, på ett eller annet plan, etter “det gode liv”. Når vi ikke lenger trenger å bekymre oss, der det er økonomisk frihet, andre tar seg av alle de ubehagelige oppgavene og alt bare flyter. Så i påvente av denne tiden vi håper skal komme, så forteller vi oss selv hvor travle vi er. Vi forteller oss selv, og de rundt oss, at det er for mye akkurat nå. Mens vi venter på den dagen da alt bare skal være deilig.

Hva om alt vi noen gang kan få, er her og nå?

Det vi fokuserer på – det gir vi næring. Det blir sannheten. Uavhengig om det egentlig er sant eller ikke. Når vi forteller oss selv igjen og igjen hvor stresset vi er, hvor mye det er å gjøre, at vi har for mye å gjøre, så er det nettopp det vi opplever. Uansett hvor mye eller lite det faktisk er, helt reellt, som er krise og MÅ tas task i NÅ! Og hva med denne “en dag når bare..” Det er en illusjon, eller et mål. Eller bare trist, for en dag så våkner vi kanskje opp og innser at alt det vi egentlig hadde, var her og nå.

Hvis du vil skrive en bok, så må den faktisk skrives. Det tar tid. Det vil være krevende. Du vil måtte si nei til mye for å frigjøre tid til faktisk å skrive.
Om du vil lage nettkurs, så må du faktisk rent teknisk sette opp en kurs-plattform, produsere alt av materiale og promotere. Det tar tid. Det vil være krevende. Du vil måtte si nei til mye for å frigjøre tid til å får gjort alle oppgavene.
Vil du ha noe i livet, så må du faktisk gjøre det som må til. Det tar ofte tid. Det er til tider krevende. Og du vil måtte si nei til noe, for å kunne si ja til noe annet.
Det vil i (kanskje lange) perioder være mye å gjøre, men for mye?

Det vi vil oppnå, en dag, er viktig og fint. Samtidig så er alt vi har, her og nå. Om du vil gi ut den boken, så kan du velge å skrive noen avsnitt i dag. Ikke vente på å bli klar eller at et forlag skal ta kontakt.
Om du vil gjøre suksess med nettkurs, så kan du begynne på manus i dag eller lage deg oversikten over alle modulene. Ikke vente til du et team som kan gjøre jobben for deg.

Når jeg sitter “langt ned i tastaturet” (kanskje er det ikke noe som heter det, men du skjønner sikkert hva jeg mener 😉 ), så må jeg noen ganger minne meg selv på at alt jeg gjør (også det som oppleves som veldig krevende), er et steg mot noe større. Og at jeg velger dette helt selv.
Når tar meg selv i å puste unødig dypt med en oppgitthet for at ikke alle fem hopper i seng til “riktig” tid på kvelden, så minner jeg meg selv på at jeg om veldig få år, kommer til å savne det. Faktisk savne det å mase rundt for å få én til å slå av youtube, én til å somle seg inn på badet, én til å bli ferdig med kveldsmaten, én med å dagdrømme ferdig og en til å synge Bæ Bæ lille lam for siste gang:)

Det er ikke for mye. Det er til tider bare veldig mye. Men det jeg er redd for er ikke at jeg har for mye å gjøre. Det jeg er redd for er å gå glipp av her og nå. Så jeg balanserer. Justerer kravene mine. Og sier til meg selv; “Det kommer til å gå bra. Du får det til.”

Mye å gjøre? Ja. Men det er jo et valg. Alt vi gjør, eller lar være å gjøre, er et valg. Og tid er relativt. Jeg kunne jo valgt å bruke den på Netflix…

Fra “for mye” til “dette vil jeg få gjennomført”

Jeg vet det er én rutine som har “kept me sane” som det heter, gjennom disse ukene. Ingen mail, ingen (mobil(mac) skjerm, ingen meldinger, IKKE NOE før kaffen er drukket, Dagsplan er fylt ut og alle ungene har fått frokost. Jeg vet så altfor godt hvor lett det er å bli trukket inn i alle andres agenda, og akkurat nå er det definitivt ikke tid til det;)

Om du vil ha inspirasjon til hvordan holde fokus og få gjennomført, så sjekk ut denne.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked

{"email":"Email address invalid","url":"Website address invalid","required":"Required field missing"}