Setningen «Gjør det som er rett for deg!» har vært gjenganger de siste dagene. Derfor deler jeg her; pappa er død.

Pappa døde 8. juni

De siste dagene var tett på liv, og død.

Å sitte ved siden av en døende, min egen pappa, i flere dager var fint. Sterkt. Vondt. Nært. Naturlig. Jeg har egentlig ikke visst hva dette er. Hva som skjer den siste tiden. Nå vet jeg dette;

• Døden er en del av livet. Den kan ikke unngås.
• Det er ingen grunn til å frykte døden, selv om den gjør vondt. For også det å bli født (og føde) er smertefullt. Smerte hører til livet.
• Det finnes ikke noe rett og galt. Jeg må gjerne mene noe om hvordan du takler feks en situasjon som denne. Og du må gjerne mene noe om meg og min reaksjon. Men det er ikke viktig. For vi må alle gjøre det som er rett for hver av oss.

Ingen ting blir helt som vi hadde trodd.

Døden kan være, selv i smerten, vakker i sin naturlighet.
Ingen ting annet er egentlig viktig enn den sannheten som viser seg den siste tiden. Omsorg. Varme. Sårbarhet. Tårer. Å bare være sammen i sorg og latter. (Ja for det er faktisk godt å kunne le oppi alt det som er vondt).

Livet kan være og kanskje er, en forberedelse til døden. Jo mer vi lever i sannhet med egne verdier (ikke alle andres) jo mer kan døden gi en slags bekreftelse og en ro for de som blir igjen.

Til deg som jobber på korttidsavdelingen ved sykehjemmet;

TAKK! Det vi har møtt der disse dagene har vært som å samle ekte, jordiske engler på ett sted. Den varmen, godheten, omsorgen dere har vist. Måten dere har snakket til og tatt på pappa – med respekt og godhet. Strykene over kinnet hans. Alltid si hvem dere er og hva dere nå skal gjøre. Det har gjort ham trygg. Og oss.

Jeg visste ikke hvor mye det lille betyr. Dere SÅ oss. Det var så mange av de små, gode opplevelsene. Menneskelighet er kanskje et dekkende ord. Og dere lot oss være der. Sove der. For døden er ikke noe du og jeg som er igjen må prøve å unngå å se. Pappa trengte oss tilstede. Og jeg trengte å være der med ham. Jeg som har trodd jeg aldri ville tørre å være ved et døende mennesker. Isteden fant jeg trygghet, en ubeskrivelig ro og sann opplevelse av hva som egentlig betyr noe.

Dagene etter

Jeg skriver dette i dagene etter. Alt er uvirkelig og sant på samme tid. Gode meldinger fra dere som står utenfor har varmet. Veldig. Det er rart hvordan noe som dette får en til å tenke. Som hvor lite jordisk «gods og gull» egentlig betyr. Hvor uvesentlig higen etter suksess er. Hvor enormt mye tid vi kaster bort på å skulle oppnå noe som egentlig ikke er viktig.
At på slutten vil vi ikke lenger beundre eller se opp til de som tilsynelatende er mer vellykkede enn oss selv i dag. Isteden vil vi være helt avhengig av og være dypt taknemmelig for den hjelp de som er rundt oss på det siste kan gi. De som jobber på sykehusene, hjemmesykepleien og på sykehjemmet. Ikke nødvendigvis legene men de andre. De som steller den døende, de som kommer med kaffe til de pårørende, hun som står i kantina like blid dag etter dag, han som vasket gulvene, de som sørget for rene skjorter og sengetøy. De er viktige.

La det vonde få slippe taket

Og når den døende har forlatt kroppen sin, så er han eller hun der fortsatt. Rundt oss, en liten stund til. For å veilede i de tunge dagene, for å fortelle at alt nå er greit.
I  det vi dør blir så utrolig mye uviktig. Konflikter, irritasjoner, samvittighet – det blir borte.

Og om du vil gjøre dagene etter din egen død enklere for de som blir igjen, så skriv ned det du vet du vil ha og ikke ha i egen begravelse. Forberede deg. Akkurat som du ville forberedt og planlagt en hvilken som helst lengre reise.

Pappa planla sin egen begravelse før han ble syk.

Jeg likte det ikke. Synes det var drøyt og feil prioritering. Dagen etter at han gikk bort takket jeg ham. Å ikke måtte ta stilling til salmer jeg ikke har noe forhold til, eller valg av farger på blomstene, var uendelig godt. For vi som kjente ham vet jo at han ikke ville ha en «kopi» av en annens bisettelse. Han visst hva han ville ha. Da ble det lettere og godt for oss å sørge for at nettopp det kunne skjer. Pappa fikk sin bisettelse i sin ånd. Ekte og ærlig.

Frykt ikke døden.

Døden i seg selv kan gjøre fri, når den dagen kommer. Livet kan være en forberedelse på døden. Ved at vi lever så vi ikke vil angre. Ved å verne om det som egentlig betyr noe. Ved å være nysgjerrige og åpne for livet mens vi har det. Ved å si det vi vil si og være det vi vil være for våre nærmeste, mens vi kan.

Takk pappa – for alt du har lært oss.