Tenk om alt sto stille
Tenk om ingen ting ble endret.

Jeg vet; noen ganger skulle vi vel alle ønske at tiden sto litt stille. Bare litt. Men da blir livet litt som Ole, Dole og Doffen som ønsket seg julaften hver dag, fikk det, og fant ut etter et par dager at det var ganske kjedelig;)

Skiftninger

Noe av det jeg virkelig elsker ved mitt nye hjemsted er stranden. Og det er IKKE sol og sommer og mange plussgrader når jeg skriver dette. Det er vinter.
Allikevel elsker jeg den stranden. Ikke bare fordi det er en strand, men pga skiftene jeg opplever der. Ikke én dag er lik. Ikke én gang jeg har gått der har opplevelsen vært lik. Selv om husene og landsbyen er den samme. Selv om klippene står like stødig som de sikkert har gjort i tusen år. Bildet jeg ser skifter – kontinuerlig.

Når jeg går ned dit så vet jeg selve stranden vil være der. Det samme gjelder havet, menneskene som går tur med hundene sine, en og annen jogger, måkene. Men dønningene vil endre seg. Vinden, regnet, skyene. Selv lyset vil skifte. Hele tiden.

Noe er kjent. Det meste kan ikke forutsies.

Og det er akkurat DET jeg setter så stor pris på. Skiftningene. Hvordan det noen dager er lett å gå. Andre dager er det som om vinden har lyst å dytte meg over ende. Noen dager er stranden bred og havet langt ute. Andre dager må jeg klatre over runde steiner mens havet sklir helt opp og utnytter stranden max.
Det er DET jeg elsker.
Noe er kjent. Det meste kan ikke forutsies.

Som livet.
Klisje, ja, men allikevel.