Det har blitt mørkt.
Luften er fortsatt varm, med en svak bris. Lyden av summing fra restauranten blander seg med lyden fra naboens aircondition. Innimellom viner en moped forbi i altfor stor fart. Gresshoppene har stilnet. Det samme har svalene. De venter på en ny morgen. Gjør du det samme?

Hva gjør deg tilfreds? Lykkelig, om du vil. Er det alt det du tenker du må oppnå, og vise frem? Venter du hele tiden på en ny morgen, eller er her og nå alt som trengs.

Lykke kan og skal kunne beskrives på mange måter. Spørsmålet er: lever du sant, er du sann i forhold til hva som egentlig gir deg lykkefølelsen?

Blander vi følelsen av å ha oppnådd noe med det å føle ren lykke?

Jeg tror vi gjør det, ofte.
Yes, jeg fikk den jobb kontrakten! Jeg kjøpte den bilen! Vi fikk tilslag på det huset. Badet er pusset opp. Jeg har fått 2,7 barn (?), hytta ligger rett ved skiløypa og cruice-ferien er booket! Lykkelig?

Tilfreds, ja. Følelsen av å ha oppnådd, ja. Noe å vise frem, ja. Stolt, ja. Lykkelig?

Mange ganger har jeg fått kjenne på den tilfreds-følelsen. Å oppnå noe jeg har jobbet hardt for, lenge for eller rett og slett har ønsket meg. En følelse av å puste ut. Feire. Det er en deilig følelsen. En følelse koblet til ego: Jeg fikk til noe. Jeg presterte noe. Yes, endelig!

Lykke, sånn ren lykkefølelse, kommer uventende. Uten at det ligger “masse jobb” bak. Den er blottet for følelsen av prestasjon. Eller andre menneskers aksept. Hva noe evt har kostet deg av tid, penger, energi el er brått helt uvesentlig. Det er de sekundene eller minuttene der alt bare er godt.

Kanskje finnes lykke i en ny morgen

Vi leter etter lykken. Alt som kan love deg lykke, selger. Vi streber etter lykken. Hvis jeg bare jobber litt hardere, presterer litt mer, blir mer synlig. Vi søker andres anerkjennelse for å bekrefte oss selv. Som om det er den andres oppgave å gjøre oss lykkelige (Se meg! Aksepter meg! Elsk meg!) Vi venter på en ny morgen.

Jeg begynner å bli litt kald på tærne. Og klappstolen er ikke den beste å sitte på i lengden. Restauranten begynner å tømmes, og luften fylles av de siste gjestenes latter. Om noen timer kommer jeg til å bli vekket av biler som starter i det folk skal på jobb. Kanskje kommer søppelbilen som egentlig er alt for bred for de smale gatene. På den lille, lokale butikken vil det ligge ferske baguetter som jeg skal hente til frokost. Men akkurat nå så er det godt (på en klappstol-ubehagelig måte) å bare sitte her. Og om noen timer er det en ny morgen.