blogg

Hvis jeg sa at de siste ukene har gått som en lek, så ville jeg ha løyet. Hvis jeg sa at de siste ukene har vært helt ulidelige, så ville det også vært en løgn. Det har bare vært veldig annerledes. Og det har krevd å gjøre ting litt utenom det vanlige og etter beste evne. Men nå er det påske, en veldig annerledes påske, etter fire uker med navigering av hjemme-skole med fem barn og jobb.

Fordelen med å være selvstendig, er at jeg ikke trengte å bekymre meg for permittering. Bakdelen var at dagene brått ble veldig fulle. Mange hensyn å ta, samtidig.

Så hvordan klare å være kreativ og produktiv og samtidig sørge for en «god nok» hjemme-skole tilværelse?

Jeg vet egentlig ikke hvordan dette har vært løst med undervisning hjemme i Norge, annet enn at jeg har fått med meg at visse plattformer slet noen dager når ALLE plutselig var pålogget samtidig 🙂 Det har nok vært hektiske dager hos både server-leverandører og web-utviklere.

Her i England er erfaringen min delt. For de to eldste på ungdomskolen har opplegget vært supert: De er allerede vant med å bruke Google Classroom ol så overgangen var ikke så stor. Og de har fulgt sin vanlige timeplan. For de to på barneskolen derimot har situasjonen vært litt annen. Det har gått med mange blekkpatroner og et lite tonn med printer-papir, for å si det sånn. Og navigering på diverse linker på nett for å finne gratis nedlastbare ressurser:)

Stikkord #1: Rutine!

Ja jeg vet. Det er et veldig kjedelig ord. Og allikevel tror jeg nettopp rutine har vært en av nøklene i å navigere disse ukene. Hvorfor? Fordi det gir en viss forutsigbarhet, både for meg og for ungene. Det er lettere å takle uenighet og krangel når alle vet at «sånn gjør vi det» og «det er fortsatt 2 timer igjen av skoledagen». Lett? Nei ikke alltid. Spesielt ikke de siste dagene når påsken nærmet seg og alle visste at de snart skulle få helt fri. Så helt ærlig; de siste par dagene har vi gått litt for halv maskin. Men litt matte og engelsk har vi klart å gjennomføre. Og GYM!

Stikkord #2: Fysisk aktivitet – ute

Man skulle tro at fem barn av fri vilje ville ønske å være ute HELE TIDEN! (var det ikke det vi var da?) Det er ganske langt fra sannheten. Med unntak av vesle frøken. Hun får ikke nok av frisk luft mens de andre fire liksom må varmes opp for å få de ut.

Hva da i denne lockdown situasjonen?

Den første uken forsøkte jeg meg som gymlærer. Ikke spesielt heldig. At jeg har en bakgrunn som personlig trener og instruktør gjorde ikke ting lettere. Trening for meg er «bånn gass og maks innsats!» Prøv å kommunisere det til dine egne barn, fem stk, mens du selv står og ser på. Ble ikke noe god stemning av det. Pluss: Jeg trengte også å få trent! Løsningen? At jeg ble med på treningen. DET ble gøy. Greit, jeg skal modifisere meg litt for nei ikke alle fem jublet over å måtte løpe opp og ned bakken 5 ganger… ikke alle synes det er strålende å ta 10 burpees x5…. ikke alle liker at det svir i lårene når du holder statisk knebøy… Men alle liker noe! Og alle bli med. Og alle blir nok slitne og får nok frisk luft til at vi alle kan enes om at det har vært en bra gym time. Inkl meg selv.

Stikkord #3: De viktigste tre prioriteringene

To keep myself sane, har jeg sverget til Dagsplan. Hver morgen. For ellers går ting i surr!!

• Gule lapper ser kanskje gøy ut, men hvilken lapp har prioritet over en annen lapp?
• Lister er fine til å få oversikt, men i hvilken ende begynner du?
• Hodet er lurt å ha på plass, men hodet klarer ikke alltid å skille det som MÅ gjøres i dag fra det som faktisk kan vente fordi følelse kommer inn og roter det til.
• Og når kunder eller samarbeidspartnere tar kontakt og ber deg om noe? Hvordan vite hva som er viktigst?

Og hva når kvelden kommer og du i det du skal legge deg plutselig kommer på at; «Å nei! Jeg skulle jo ha sendt den mailen i dag!»
Det kunne stått i en (Dags)plan som ett av dine Top3 prioriteringer.

Hva når «ferien» er over?

I skrivende stund ser det ut som det ikke blir altfor lenge til skolene i Norge åpner opp igjen. Her i England regner jeg med at det tar flere uker.
Så det er godt jeg har mange Dagsplan’er 😀 Og heldigvis fikk printet ut en god bunke med matte og engelsk til 2-klassingen før printer-blekket gikk tomt (og det er for øyeblikket ikke mulig å få tak i!) Litt usikker på hva jeg skal finne på for 4-klassingen, men jeg har en god del dager på å finne ut av det.

Og til deg: Uansett om du har hjemme-skole eller ikke. Uansett om du har barn eller ikke. Om du jobber selvstendig eller ikke. Ha en eller annen form for Dagsplan. Bruk den hver dag. Lag deg din egen lille rutine. Og skriv ned dine Top 3 prioriteringer hver morgen. Det gir en viss orden i kaoset:)

God påske 🐣

Det som var, eksisterer ikke lenger
Det som er, er nå. Og i dette som er nå, er også det ukjente. Hva blir skrevet om alt dette når det er over? Hvem vil ende opp som seierherre?

Hva skjedde? Hvordan vil det ende?

Verden vår har sett mange kriser; Kriger…. istider … økonomisk sammenbrudd … pandemier
Og for hver eneste av disse krisene har vi en forklaring. En sannhet. Forklaringer og sannheter vi kanskje ikke lenger engang stiller spørsmål ved. For det er seierherrene som skriver historien (bøkene). Og en historie som blir fortalt igjen og igjen, blir virkeligheten vi alle tror på. Og kanskje er den sannheten vi blir fortalt faktisk sann. Men hva med alle de andre forklaringene som kanskje også bærer en sannhet?

Det som har vært, har vært. Men hva nå? Når vi er midt i alt? Hva nå når vi, og jeg mener du og jeg, spiller vår rolle i det som utspiller seg akkurat nå. Hva vil ende opp med å bli den endelige forklaringen, årsaken og løsningen? Hvem vil ende opp som seierherre?

Menneskets sinn er sammensatt og enkelt på samme tid. Vi tenker og føler. Vi er drevet av intuisjon, frykt og logikk. Basert på vår oppvekst, våre erfaringer og det vi lærer gjennom livet, velger vi enten basert på en indre stemme (men hva er den egentlig basert på? …) eller regler, lover og frykt. Vi er sammensatte og likevel forutsigbare. Våre grunnleggende instinkter og behov styrer fortsatt vår oppførsel.

Jeg valgte et kort i morges for å få svar på et veldig praktisk spørsmål, men som alltid, var svaret som ble avslørt, et svar som hadde å gjøre med et mye større spørsmål.

Det handlet om kontroll.

Vårt behov for å ha kontroll

Livet er hva det er
Og akkurat nå er det kaos, hvis du ser på nyhetene.
Det er kaos på utsiden og kanskje også kaos på innsiden. Vi er i en situasjon der vi ikke har kontroll. Det som pleide å være det normale – livet vårt slik vi kjente det – har for mange av oss endret seg over noen få uker. Vi har mistet noe av det som var det normale i hverdagen. Vi har mistet noe av kontrollen.

Så hvordan takler vi? Ikke bare det å skulle takle frykten, usikkerheten og det ukjente. Hvordan takler vi det å ikke ha kontroll?

Vi velger vår sannhet!

Jeg er ikke psykolog og har heller ingen bakgrunn fra psykologi, medisin eller naturvitenskap. Jeg er kun et medmenneske. Og akkurat nå tror jeg ikke at noen kan gi den endelige og «ikke-diskuterbare» forklaringen på hva som skjer. For sannheter som beskrives er kun én av flere sanheter.

Det som er, er. Og vi må alle takle det. Men hvem velger vi (allerede) å tro på når vi leser nyhetene eller lytter til mennesker vi beundrer? Hvem velger vi (allerede) å klandre? Hva er troen vi (allerede) hevder som sannheten?
Vi trenger alle å føle en viss kontroll. Og vi får en følelse av kontroll ved å ha en tro. Det gir svar, og svar gir opplevelsen av kontroll.

Kanskje vil du søke til de vitenskapelige årsakene og løsningene for både viruset og handlingene som er iverksatt. Jeg antar at jo mer du har blitt påvirket av vitenskap eller til og med jobbet innen vitenskap, jo mer er det der du vil søke svar.
Kanskje vil du se etter det spirituelle aspektet av det som skjer. At dette er menneskeheten som nå våkner opp til en ny dimensjon. En ny verden.
Kanskje vil se til stjernene. Hvordan planetene står i forhold til hverandre i vår tid her og nå. Det er en tid for alt, og akkurat nå påvirker Saturn og Pluto (men dette kan Karianne Stenshagen mye mer om enn meg).
Eller du finner ro og svar i religionen din. Gud har en plan for oss alle.
Noen av dere vil se til regjeringen. De vet det beste. De vil ha det beste for oss. Og handlingene deres er basert på råd fra ekspertise (men på hvilket felt og med hvilken agenda?)
Eller du finner svar blant de du omgås med nå i denne nye hverdagen. Blant de du kan dele tankene dine med og finne et fellesskap med.

Vi kan peke fingre og si; «du tar feil. Jeg har rett »(selv om vi mest sannsynlig ville brukt mye mer diplomatiske eller mer konfronterende ord enn det). Det er menneskelig. Vi trenger alle å føle oss som en del av en stamme – en gruppe. Og da er det «naturlig» å mene at andre grupper tar feil.

Men hva om vi alle tar feil?
Hva om det som skjer akkurat nå med lockdown og frykt som grunnlaget for diverse avgjørelser har mye større innvirkning, en ødeleggende innvirkning, enn selve pandemien …?
Hva om ikke noe av de sannhetene vi søker eller velger å tro på er det sanne? Eller…

Hva om alle har rett, alle sammen?
At ingen ting er tilfeldig og at det ene leder til det andre. At alle sitter med en del av den hele sannheten, og den (sannheten) kun kan bli komplett når vi ser på samtlige deler?

Vi vil aldri vite det endelige svaret. Selv ikke når dette er over. Fordi historien blir alltid skrevet av seierherrene. Og seriersherren vil søke kontroll. Akkurat som du og jeg. Og kontroll får vi lettest ved å velge det ene.

Men helt personlig så ønsker jeg hverken å være en serierherre, eller stå bak en seierherre. For her og nå, i kaos og usikkerhet, så velger jeg å tro at vi alle bærer på en del av sannheten. Alt henger sammen. Og ja, den tro gir meg en følelse av litt kontroll.

Han er ingen skravlebøtte han svogeren min. Til gjengjeld så treffer hvert ord. «Kanskje blir vi nå mer opptatt av det som faktisk betyr noe«. 

Jeg har holdt en god avstand til alt og alle. Vasket hender og brukt antibac så de blir helt tørre. Om viruset har nådd oss vet jeg ikke, for her jeg bor så tester de ikke med mindre man havnet halvt død på sykehuset. Det er en merkelig stillhet. Ikke en fysisk stillhet, for det er rimelig umulig når vi er 7 personer under samme tak 24 timer i døgnet. Det er en annen stillhet. Og jeg tror ikke jeg liker den.

Ser jeg meg rundt så ser det meste helt normal ut. Her er ingen ting stengt. Solen skinner og det har kommet knopper på trærne. Allikevel har jeg den siste uken kjent på en panikk og en angst jeg ikke viste jeg hadde i meg. 

Jeg må hjem, nå!

Vi skulle endelig treffe søsteren min igjen. En lenge planlagt tur. Å som jeg gledet meg!

På nyhetene hadde det begynt å handle mer om Norge enn Italia og Kina men ikke mer enn at jeg tenkte; «det skjer ikke noe ennå». Og her i England var ting veldig stille… Kanskje for stille… Var jeg naiv? Kanskje. Men jeg er ikke noen stor fan av å la meg selv rive med av nyhetene og massens frykt. 

Så jeg reiste.  Det ble 54 timer med kos, frykt, lykke, usikkerhet, gode klemmer og panikk.

Alt snur. Alt snus opp ned.

Det er et døgn i frykt. Merkelig frykt. Som om hodet og kroppen er i en krig, fra en annen tid. Samtidig som alt på utsiden er som normalt. Jeg kjenner jeg må hjem, hjem til mann min og barna mine, NÅ!

Jeg som knapt har lest nyheter de siste årene og som som tror vi skaper mye av hvordan vi har det ved å velge hva vi har fokus på og hva vi tillater oss å ha oppmeksomhet på. JEG, som har levd etter det, sitter nå og oppdaterer nyhetssider på mobil, igjen og igjen. Norske nyhetssider, engelske nyhetssider. Det er som om å bli grepet av behovet for å finne svar på følelsen av å måtte forberede meg til denne stillheten… En stillhet som bare er et dekke over for det som skal komme.

7 dager etter

Stillheten er ikke ikke like overdøvende. Frykten er ikke like klemmende. Uvissheten er like stor. Og følgende ordtak går igjen og igjen i hodet; «Aldri så galt at det ikke er godt for noe».

Å være lærer for 4 klassetrinn, samtidig, hver dag, krever sitt. Jeg kan ikke akkurat skilte med lærer-bakgrunn, men med litt kreativitet, fleksibilitet og «litt er bedre enn ingenting»-holdning så kommer vi ganske bra ut av det. Hvordan fysikk og kjemi undervisning skal løses, vet jeg ikke, men vi er blitt ganske gode på norsk/engelsk, matte og gym.

Kanskje blir vi nå mer opptatt av det som betyr noe

Aldri så galt at det ikke er godt for noe – vi er sammen. Ungene er sammen. De er mer ute og leker i hagen og den lille innkjørselen enn de normalt ville vært. Sammen. Fordelen med å bo i en blindvei som eneste barnefamilie, er at vi ikke trenger å holde ungene inne eller borte fra andre unger.

Jeg hører at noen i Norge er bekymret for at påskeferien går i vasken eller at de ikke kommer opp på hytta. Det finnes verre ting. Mye verre ting. En påskeferie er fint. Det samme er tur på hytta. Det vi kjente som det normale, var kanskje mye bedre enn vi alle satte pris på, da vi hadde det.. Kanskje det er noe av lærdommen i det hele. «Mye vil ha mer», og så glemmer vi å se hva vi allerede har.

For hva betyr noe, egentlig?

Kanskje må vi begrense mer enn det å reise på påskeferie de neste ukene og månedene. Kanskje må hver og en forholde seg til at det ikke lenger bare er å gå i butikken og kjøpe det vi føler for å spise til middag, fordi hyllene er tomme. Kanskje må vi spare inn på det ene og det andre av materielle goder. Og da kan vi stille oss selv spørsmålet; Hva er det egentlig som betyr noe?

Ta vare på deg selv. Jeg mener ikke det bare sånn overfladisk og som en frase. Jeg mener det! Om treningssenteret er stengt, så kan du gå eller løpe deg en tur og gjøre pushups på stuegulvet.

Gi hodet og sinnet annet påfyll enn nyheter.

Bruk tid på det du kanskje ellers har utsatt, eller tenkte du skulle gjøre en gang du fikk tid… Kanskje er det akkurat nå.

Og kjenne etter hva som egentlig betyr noe, for deg. Når grunnen ristes, når ingen ting er helt som det pleide å være; hva sitter du da igjen med som det aller, aller viktigste.

Du har sikkert sett setninger og reklame med ordlyden «Bli sjefen i ditt eget liv», men vil du virkelig være det?

Jeg så en kort videosnutt på Facebook her om dagen av Prince Ea (hvis du ikke allerede følger ham, så anbefaler jeg det – for inspirasjon). Den fikk meg til å reflektere og tenker.

Lytt til denne podcast episoden

For hvem er sjefen? (å sjefe…)

• Sjefen kommanderer
• Sjefen retter finger
• Sjefen snakker om «meg» og «jeg»
• Sjefen prøver å finne alle feilene, for så å finne syndebukken
• Sjefen er opptatt av kortsiktig gevinst
• Sjefen soler seg gjerne i glansen, uten å dele den
• Sjefen vil sjefe

Du har garantert opplevd en sjef som bringer opp dårlige minner. Opplevelsen av å bli sjefet over. Men vi møter ikke sjefer bare i selskapene vi jobber i. Sjefen kan være en i familien. En i vennegjengen. Den ene i nabolaget. Eller han eller hun som står sammen med deg i kassakøen på Rimi…

Du vil gjerne please sjefen, men du oppdager etterhvert at det ikke er mulig. Og hver gang du har lagt inn alt av tid og energi i noe som betyr noe, så vil sjefen lete etter det som ikke ble perfekt. Uansett.

Lederen – Den som leder

Jeg får bilde av en som leier, og blir leid. To eller flere som går sammen. Lederen er den som bokstavlig talt leder. Trygt og sikkert men samtidig ydmykt.

• Lederen spør
• Lederen rekker ut hånden
• Lederen snakker om «vi»
• Lederen ser muligheter og læring der sjefen ser problemer
• Lederen er opptatt av de store visjonene
• Lederen vet å verdsette andre og deler seieren med andre
• Lederen vil lede

Jeg har vært så heldig å ha to tidligere ledere (selv om sjef var den mer offisielle tittelen) i begynnelsen av min karriere. Selv henholdsvis 20 år og 11 år senere, så sitter jeg igjen med kun gode minner av de to, som de lederne de var. Jeg forteller mer om det i podcast episoden som ligger lenger opp på siden.

Vil du sjefe eller lede i ditt eget liv?

Det er et ganske ledende spørsmål om du har lest helt ned hit og i tillegg hørt podcast episoden. Men for å lande den enda mer, så se for deg følgende;

Som sjefen i ditt eget liv så er du hard med deg selv. Ingen ting er egentlig godt nok. Uansett hvor mange timer du har jobbet, uansett hvor bra responds du fikk fra kundene dine, uansett hva som helst (!) så vil sjefen i deg finne feil. Sjefen i deg vil faktisk sørge for at du er forberedt på det verste, hele tiden, for sjefen blir aldri fornøyd med deg.

Som sjefen i ditt eget liv så ser du knapt lenger enn til nesetippen. Klager én kunde, så tror du at hele businessen er ruinert. Tar du én dag fri, så sørger sjefen i deg for at du får dårlig samvittighet dagen etter. Og du kan høre stemmen i hodet som sier; «dette er ikke bra nok!»

Vil du virkelig være sjefen – sjefe – over deg selv?

Jeg håper ikke det. Jeg håper du vil LEDE deg selv. Være din egen leder. For som lederen i eget liv så har du blikket mot det du egentlig vil. Du vet at alle «feil» du gjør er viktige for å kunne lære. Du gir deg selv det du trenger for å være inspirert og motivert og du vet at din verdi ikke måles i antall arbeidstimer, antall kunder eller antall mennesker på en e-postliste. Som leder i ditt eget liv så tar du i mot alle de positive tilbakemeldingene som kommer din vei, og sender kjærlighet tilbake. Fordi det er det lederen vil – å lede deg, og å lede andre.

Hvor mange tror du det er som egentlig, EGENTLIG bryr seg om hvordan det går med deg og din business?

Det er fascinerende å se hvordan vi lar oss selv styre av vårt eget ego. Hva vi, ubevist, anser som viktig. Hvor vi, ubevisst, setter standarden for hva som er godt nok. Hvordan vi, uten kanskje engang å være klar over det, saboterer oss self. Så hva er ego i denne sammenhengen?

Ego er den delen av deg som helst ser at du blir akkurat der du er. Som vil unngå at du gjør noe du ikke 100% kan. Som er redd du skal drite deg ut. Som hele tiden måler deg opp mot det du tror andre gjør og hva andre får til. Den delen av deg som er mer opptatt av å få noen få menneskers gunst enn å serve og gi, i kjærlighet og glede, til alle de som faktisk allerede elsker det du gjør.

Jeg har sett det igjen og igjen hos andre, og observert meg selv gjøre det samme; hvordan vi ubevisst setter en standard for hva som er bra før vi faktisk kan være fornøyd, og samtidig har problemer med å anerkjenne oss selv og det vi faktisk gjør.

Ingen brydde seg men jeg brydde meg

Spol tilbake i tid. Jeg hadde min business. Jobbet masse. Tusen idéer. Så kom spørsmålene; «Hvordan går det med businessen din? Tjener du noe penger?«

En del av meg ble provosert. En del av meg ville krympe. Jeg passet ikke inn i «boksen» av hva det vil si å være suksessfull og vellykket, i følge mitt eget ego. Mange barn, men ikke et stort hus med stakittgjerde og dukkehus i hagen. Egen business men ikke millionomsetning. Jeg kunne jo like gjerne gi opp! Eller…?

Egoet mitt ville forsvare meg. Og samtidig fikk egoet mitt en bekreftelse på det den ville ha bekreftet; at jeg ikke var god (nok).

Jeg forteller deg mer om dette i videoen over.
Og hvordan det å flytte til UK ble et vendepunkt. For her spør de hele tiden; «How are you?«

Hvordan går det? – en frase? Nysgjerrighet? Eller oppriktig interesse?

Som norsk så gikk jeg rett i «fella» med å tro at jeg skulle svare et langt og utdypende svar. Nå falt ikke det seg naturlig for meg, og godt er det for det kunne blitt litt kleint, for det jeg fort oppdaget var dette: Ingen bryr seg!

Det er selvsagt en setning som fint kan modifiseres. For jo selvsagt bryr man seg, men setningen How are you? er vel så ofte en frase. En naturlig del av rutinen. Og en samtale-starter.

Akkurat som når noen spør deg; «Hvordan går det med businessen«.

Ego vil en av to ting; Enten å holde deg der du er eller søke anerkjennelse.

Det første er det enkleste. Det gjør du superlett ved å ha fokus på det som ikke er så bra. Snakke om alt som andre får til bedre enn deg. Holde oppmerksomheten din på alt du ikke er så god til, og den ene kunden som er misfornøyd….

Hvordan vet du om det ego som svarer, eller har lyst til å svare?

Observer om det du er i ferd med å si kommer fra et sted av frykt, et behov for å forklare eller forvare. Eller om du søker den andre anerkjennelse. #SeMegLikMeg I såfall er det stor sannsynlighet for at det er ego som spiller spillet sitt.

Ikke la deg selv krympe!

Hva med alle de som elsker det du gjør!
Hva med alle de som trenger deg og det du leverer.
Hva med alle de som sender deg meldinger og forteller deg hvor bra du er.
Hva med alle de du allerede hjelper.

Trives du med det du gjør?

Når andre spør; «Hvordan går det med businessen din«, så er det velmenende. Det er ingen ting galt i det. Samtidig er det ikke sikkert den som spør egentlig ønsker det lange svaret. Kanskje kommer spørsmålet utifra ren nysgjerrighet. Kanskje kommer spørsmålet fra den andres ego, den andres frykt… men du trenger ikke reagere på det.

Trives du med det du gjør?

Isteden for å la deg selv dras med (og ned) av ditt eget ego (eller andres) så spør deg selv; Trives jeg med det jeg gjør? Liker jeg det jeg driver med?

Gjør du det du gjør fordi det gir deg glede? Hvis ja, så lag deg en «beskyttelse», og bruk gjerne den «engelske metoden»; På spørsmålet «Hvordan går det?» så svar, «Det går fint. Hva med deg?».

Del dine opp og nedturer i business, dine spørsmål, usikkerhet og seire med noen som kan forstå, uten at de går rett i eget ego-svar. Del med de som kan være med å løfte deg opp.

Og så lar du alle de andre spørsmålene a la «Hvordan går det med businessen«, være samtale-startere. Samtidig som du retter deg opp i ryggen og kjenner du er stolt over det du faktisk gjør!