Perspektiv

Hvordan håndterer du situasjonen akkurat nå? Når det følelses som om alt står stille…

Jeg tar deg her med på stranden for å dele noen tanker.

Hvordan se på denne situasjonen som en mulighet?

For jeg tror virkelig at vi står ovenfor en mulighet! Hvis vi velger å ta den.

Jeg våknet i dag og kjente på en merkelig stillhet. Og jeg tenker ikke på at det er fysisk stille, for det er vanskelig når man bor med fem barn. Nei det er en annen stillhet.

Da jeg gikk ned på stranden så ble det nærmest bekreftet. Havet hadde krusninger men var ellers rolig. Veldig rolig. Og det kan jo oppleves som deilig men også urovekkende, om du ser på dette som en metafor. For skulle ikke du i gang med både det ene og det andre denne våren? Hva skjer nå med alle planene dine?

Stille før stormen?

Jeg vet mange står i stormen akkurat nå, men for de fleste av oss er det mer stillheten som er påtrengende. Hva gjør du nå med den ideen som du jo hadde tenkt å iverksette men som du nå må legge bort?

Hva om den idéen kanskje ikke var den beste for deg, akkurat nå.. hva om om denne stillheten gir en mulighet til å endre hva du egentlig hadde tenkt, og hvorfor. Hva om den situasjonen vi står midt oppi kan håndteres med å se mulighetene i det usikre?

For ingen ting er enten eller. Som jeg skrev i en artikkel på Wisdom From North for en tid tilbake, så vil alt ha et motstykke. Det gjelder det selvfølgelige som natt og dag, men også usikkerhet og mulighet.

Hvordan håndterer du situasjonen akkurat nå?

Del under i kommentarfeltet. Kanskje kan akkurat dine tanker være til hjelp for andre.

Hvis jeg sa at de siste ukene har gått som en lek, så ville jeg ha løyet. Hvis jeg sa at de siste ukene har vært helt ulidelige, så ville det også vært en løgn. Det har bare vært veldig annerledes. Og det har krevd å gjøre ting litt utenom det vanlige og etter beste evne. Men nå er det påske, en veldig annerledes påske, etter fire uker med navigering av hjemme-skole med fem barn og jobb.

Fordelen med å være selvstendig, er at jeg ikke trengte å bekymre meg for permittering. Bakdelen var at dagene brått ble veldig fulle. Mange hensyn å ta, samtidig.

Så hvordan klare å være kreativ og produktiv og samtidig sørge for en «god nok» hjemme-skole tilværelse?

Jeg vet egentlig ikke hvordan dette har vært løst med undervisning hjemme i Norge, annet enn at jeg har fått med meg at visse plattformer slet noen dager når ALLE plutselig var pålogget samtidig 🙂 Det har nok vært hektiske dager hos både server-leverandører og web-utviklere.

Her i England er erfaringen min delt. For de to eldste på ungdomskolen har opplegget vært supert: De er allerede vant med å bruke Google Classroom ol så overgangen var ikke så stor. Og de har fulgt sin vanlige timeplan. For de to på barneskolen derimot har situasjonen vært litt annen. Det har gått med mange blekkpatroner og et lite tonn med printer-papir, for å si det sånn. Og navigering på diverse linker på nett for å finne gratis nedlastbare ressurser:)

Stikkord #1: Rutine!

Ja jeg vet. Det er et veldig kjedelig ord. Og allikevel tror jeg nettopp rutine har vært en av nøklene i å navigere disse ukene. Hvorfor? Fordi det gir en viss forutsigbarhet, både for meg og for ungene. Det er lettere å takle uenighet og krangel når alle vet at «sånn gjør vi det» og «det er fortsatt 2 timer igjen av skoledagen». Lett? Nei ikke alltid. Spesielt ikke de siste dagene når påsken nærmet seg og alle visste at de snart skulle få helt fri. Så helt ærlig; de siste par dagene har vi gått litt for halv maskin. Men litt matte og engelsk har vi klart å gjennomføre. Og GYM!

Stikkord #2: Fysisk aktivitet – ute

Man skulle tro at fem barn av fri vilje ville ønske å være ute HELE TIDEN! (var det ikke det vi var da?) Det er ganske langt fra sannheten. Med unntak av vesle frøken. Hun får ikke nok av frisk luft mens de andre fire liksom må varmes opp for å få de ut.

Hva da i denne lockdown situasjonen?

Den første uken forsøkte jeg meg som gymlærer. Ikke spesielt heldig. At jeg har en bakgrunn som personlig trener og instruktør gjorde ikke ting lettere. Trening for meg er «bånn gass og maks innsats!» Prøv å kommunisere det til dine egne barn, fem stk, mens du selv står og ser på. Ble ikke noe god stemning av det. Pluss: Jeg trengte også å få trent! Løsningen? At jeg ble med på treningen. DET ble gøy. Greit, jeg skal modifisere meg litt for nei ikke alle fem jublet over å måtte løpe opp og ned bakken 5 ganger… ikke alle synes det er strålende å ta 10 burpees x5…. ikke alle liker at det svir i lårene når du holder statisk knebøy… Men alle liker noe! Og alle bli med. Og alle blir nok slitne og får nok frisk luft til at vi alle kan enes om at det har vært en bra gym time. Inkl meg selv.

Stikkord #3: De viktigste tre prioriteringene

To keep myself sane, har jeg sverget til Dagsplan. Hver morgen. For ellers går ting i surr!!

• Gule lapper ser kanskje gøy ut, men hvilken lapp har prioritet over en annen lapp?
• Lister er fine til å få oversikt, men i hvilken ende begynner du?
• Hodet er lurt å ha på plass, men hodet klarer ikke alltid å skille det som MÅ gjøres i dag fra det som faktisk kan vente fordi følelse kommer inn og roter det til.
• Og når kunder eller samarbeidspartnere tar kontakt og ber deg om noe? Hvordan vite hva som er viktigst?

Og hva når kvelden kommer og du i det du skal legge deg plutselig kommer på at; «Å nei! Jeg skulle jo ha sendt den mailen i dag!»
Det kunne stått i en (Dags)plan som ett av dine Top3 prioriteringer.

Hva når «ferien» er over?

I skrivende stund ser det ut som det ikke blir altfor lenge til skolene i Norge åpner opp igjen. Her i England regner jeg med at det tar flere uker.
Så det er godt jeg har mange Dagsplan’er 😀 Og heldigvis fikk printet ut en god bunke med matte og engelsk til 2-klassingen før printer-blekket gikk tomt (og det er for øyeblikket ikke mulig å få tak i!) Litt usikker på hva jeg skal finne på for 4-klassingen, men jeg har en god del dager på å finne ut av det.

Og til deg: Uansett om du har hjemme-skole eller ikke. Uansett om du har barn eller ikke. Om du jobber selvstendig eller ikke. Ha en eller annen form for Dagsplan. Bruk den hver dag. Lag deg din egen lille rutine. Og skriv ned dine Top 3 prioriteringer hver morgen. Det gir en viss orden i kaoset:)

God påske 🐣

Det som var, eksisterer ikke lenger
Det som er, er nå. Og i dette som er nå, er også det ukjente. Hva blir skrevet om alt dette når det er over? Hvem vil ende opp som seierherre?

Hva skjedde? Hvordan vil det ende?

Verden vår har sett mange kriser; Kriger…. istider … økonomisk sammenbrudd … pandemier
Og for hver eneste av disse krisene har vi en forklaring. En sannhet. Forklaringer og sannheter vi kanskje ikke lenger engang stiller spørsmål ved. For det er seierherrene som skriver historien (bøkene). Og en historie som blir fortalt igjen og igjen, blir virkeligheten vi alle tror på. Og kanskje er den sannheten vi blir fortalt faktisk sann. Men hva med alle de andre forklaringene som kanskje også bærer en sannhet?

Det som har vært, har vært. Men hva nå? Når vi er midt i alt? Hva nå når vi, og jeg mener du og jeg, spiller vår rolle i det som utspiller seg akkurat nå. Hva vil ende opp med å bli den endelige forklaringen, årsaken og løsningen? Hvem vil ende opp som seierherre?

Menneskets sinn er sammensatt og enkelt på samme tid. Vi tenker og føler. Vi er drevet av intuisjon, frykt og logikk. Basert på vår oppvekst, våre erfaringer og det vi lærer gjennom livet, velger vi enten basert på en indre stemme (men hva er den egentlig basert på? …) eller regler, lover og frykt. Vi er sammensatte og likevel forutsigbare. Våre grunnleggende instinkter og behov styrer fortsatt vår oppførsel.

Jeg valgte et kort i morges for å få svar på et veldig praktisk spørsmål, men som alltid, var svaret som ble avslørt, et svar som hadde å gjøre med et mye større spørsmål.

Det handlet om kontroll.

Vårt behov for å ha kontroll

Livet er hva det er
Og akkurat nå er det kaos, hvis du ser på nyhetene.
Det er kaos på utsiden og kanskje også kaos på innsiden. Vi er i en situasjon der vi ikke har kontroll. Det som pleide å være det normale – livet vårt slik vi kjente det – har for mange av oss endret seg over noen få uker. Vi har mistet noe av det som var det normale i hverdagen. Vi har mistet noe av kontrollen.

Så hvordan takler vi? Ikke bare det å skulle takle frykten, usikkerheten og det ukjente. Hvordan takler vi det å ikke ha kontroll?

Vi velger vår sannhet!

Jeg er ikke psykolog og har heller ingen bakgrunn fra psykologi, medisin eller naturvitenskap. Jeg er kun et medmenneske. Og akkurat nå tror jeg ikke at noen kan gi den endelige og «ikke-diskuterbare» forklaringen på hva som skjer. For sannheter som beskrives er kun én av flere sanheter.

Det som er, er. Og vi må alle takle det. Men hvem velger vi (allerede) å tro på når vi leser nyhetene eller lytter til mennesker vi beundrer? Hvem velger vi (allerede) å klandre? Hva er troen vi (allerede) hevder som sannheten?
Vi trenger alle å føle en viss kontroll. Og vi får en følelse av kontroll ved å ha en tro. Det gir svar, og svar gir opplevelsen av kontroll.

Kanskje vil du søke til de vitenskapelige årsakene og løsningene for både viruset og handlingene som er iverksatt. Jeg antar at jo mer du har blitt påvirket av vitenskap eller til og med jobbet innen vitenskap, jo mer er det der du vil søke svar.
Kanskje vil du se etter det spirituelle aspektet av det som skjer. At dette er menneskeheten som nå våkner opp til en ny dimensjon. En ny verden.
Kanskje vil se til stjernene. Hvordan planetene står i forhold til hverandre i vår tid her og nå. Det er en tid for alt, og akkurat nå påvirker Saturn og Pluto (men dette kan Karianne Stenshagen mye mer om enn meg).
Eller du finner ro og svar i religionen din. Gud har en plan for oss alle.
Noen av dere vil se til regjeringen. De vet det beste. De vil ha det beste for oss. Og handlingene deres er basert på råd fra ekspertise (men på hvilket felt og med hvilken agenda?)
Eller du finner svar blant de du omgås med nå i denne nye hverdagen. Blant de du kan dele tankene dine med og finne et fellesskap med.

Vi kan peke fingre og si; «du tar feil. Jeg har rett »(selv om vi mest sannsynlig ville brukt mye mer diplomatiske eller mer konfronterende ord enn det). Det er menneskelig. Vi trenger alle å føle oss som en del av en stamme – en gruppe. Og da er det «naturlig» å mene at andre grupper tar feil.

Men hva om vi alle tar feil?
Hva om det som skjer akkurat nå med lockdown og frykt som grunnlaget for diverse avgjørelser har mye større innvirkning, en ødeleggende innvirkning, enn selve pandemien …?
Hva om ikke noe av de sannhetene vi søker eller velger å tro på er det sanne? Eller…

Hva om alle har rett, alle sammen?
At ingen ting er tilfeldig og at det ene leder til det andre. At alle sitter med en del av den hele sannheten, og den (sannheten) kun kan bli komplett når vi ser på samtlige deler?

Vi vil aldri vite det endelige svaret. Selv ikke når dette er over. Fordi historien blir alltid skrevet av seierherrene. Og seriersherren vil søke kontroll. Akkurat som du og jeg. Og kontroll får vi lettest ved å velge det ene.

Men helt personlig så ønsker jeg hverken å være en serierherre, eller stå bak en seierherre. For her og nå, i kaos og usikkerhet, så velger jeg å tro at vi alle bærer på en del av sannheten. Alt henger sammen. Og ja, den tro gir meg en følelse av litt kontroll.

Han er ingen skravlebøtte han svogeren min. Til gjengjeld så treffer hvert ord. «Kanskje blir vi nå mer opptatt av det som faktisk betyr noe«. 

Jeg har holdt en god avstand til alt og alle. Vasket hender og brukt antibac så de blir helt tørre. Om viruset har nådd oss vet jeg ikke, for her jeg bor så tester de ikke med mindre man havnet halvt død på sykehuset. Det er en merkelig stillhet. Ikke en fysisk stillhet, for det er rimelig umulig når vi er 7 personer under samme tak 24 timer i døgnet. Det er en annen stillhet. Og jeg tror ikke jeg liker den.

Ser jeg meg rundt så ser det meste helt normal ut. Her er ingen ting stengt. Solen skinner og det har kommet knopper på trærne. Allikevel har jeg den siste uken kjent på en panikk og en angst jeg ikke viste jeg hadde i meg. 

Jeg må hjem, nå!

Vi skulle endelig treffe søsteren min igjen. En lenge planlagt tur. Å som jeg gledet meg!

På nyhetene hadde det begynt å handle mer om Norge enn Italia og Kina men ikke mer enn at jeg tenkte; «det skjer ikke noe ennå». Og her i England var ting veldig stille… Kanskje for stille… Var jeg naiv? Kanskje. Men jeg er ikke noen stor fan av å la meg selv rive med av nyhetene og massens frykt. 

Så jeg reiste.  Det ble 54 timer med kos, frykt, lykke, usikkerhet, gode klemmer og panikk.

Alt snur. Alt snus opp ned.

Det er et døgn i frykt. Merkelig frykt. Som om hodet og kroppen er i en krig, fra en annen tid. Samtidig som alt på utsiden er som normalt. Jeg kjenner jeg må hjem, hjem til mann min og barna mine, NÅ!

Jeg som knapt har lest nyheter de siste årene og som som tror vi skaper mye av hvordan vi har det ved å velge hva vi har fokus på og hva vi tillater oss å ha oppmeksomhet på. JEG, som har levd etter det, sitter nå og oppdaterer nyhetssider på mobil, igjen og igjen. Norske nyhetssider, engelske nyhetssider. Det er som om å bli grepet av behovet for å finne svar på følelsen av å måtte forberede meg til denne stillheten… En stillhet som bare er et dekke over for det som skal komme.

7 dager etter

Stillheten er ikke ikke like overdøvende. Frykten er ikke like klemmende. Uvissheten er like stor. Og følgende ordtak går igjen og igjen i hodet; «Aldri så galt at det ikke er godt for noe».

Å være lærer for 4 klassetrinn, samtidig, hver dag, krever sitt. Jeg kan ikke akkurat skilte med lærer-bakgrunn, men med litt kreativitet, fleksibilitet og «litt er bedre enn ingenting»-holdning så kommer vi ganske bra ut av det. Hvordan fysikk og kjemi undervisning skal løses, vet jeg ikke, men vi er blitt ganske gode på norsk/engelsk, matte og gym.

Kanskje blir vi nå mer opptatt av det som betyr noe

Aldri så galt at det ikke er godt for noe – vi er sammen. Ungene er sammen. De er mer ute og leker i hagen og den lille innkjørselen enn de normalt ville vært. Sammen. Fordelen med å bo i en blindvei som eneste barnefamilie, er at vi ikke trenger å holde ungene inne eller borte fra andre unger.

Jeg hører at noen i Norge er bekymret for at påskeferien går i vasken eller at de ikke kommer opp på hytta. Det finnes verre ting. Mye verre ting. En påskeferie er fint. Det samme er tur på hytta. Det vi kjente som det normale, var kanskje mye bedre enn vi alle satte pris på, da vi hadde det.. Kanskje det er noe av lærdommen i det hele. «Mye vil ha mer», og så glemmer vi å se hva vi allerede har.

For hva betyr noe, egentlig?

Kanskje må vi begrense mer enn det å reise på påskeferie de neste ukene og månedene. Kanskje må hver og en forholde seg til at det ikke lenger bare er å gå i butikken og kjøpe det vi føler for å spise til middag, fordi hyllene er tomme. Kanskje må vi spare inn på det ene og det andre av materielle goder. Og da kan vi stille oss selv spørsmålet; Hva er det egentlig som betyr noe?

Ta vare på deg selv. Jeg mener ikke det bare sånn overfladisk og som en frase. Jeg mener det! Om treningssenteret er stengt, så kan du gå eller løpe deg en tur og gjøre pushups på stuegulvet.

Gi hodet og sinnet annet påfyll enn nyheter.

Bruk tid på det du kanskje ellers har utsatt, eller tenkte du skulle gjøre en gang du fikk tid… Kanskje er det akkurat nå.

Og kjenne etter hva som egentlig betyr noe, for deg. Når grunnen ristes, når ingen ting er helt som det pleide å være; hva sitter du da igjen med som det aller, aller viktigste.