Perspektiv

«Jeg ønsker meg mer balanse i livet«. Men hva er egentlig balanse?

En av mine sterkeste verdier er nettopp balanse. Ikke bare å forsøke ha balanse, men rett og slett en tro på at livet ER balanse, hvis det virkelig skal leves.

Hvis alt er lett, er det da balanse?

Vi søker alle etter lykken, etter gleden og kanskje også alt det som er lett. Det er kanskje derfor alle budskap med lovnaden som «get rich quick» eller «få drømmekroppen på bare 4 uker» alltid selger;) Men også reseptfrie smertestillende tabletter… eller «all in one»-løsninger for online business. For innerst inne så vil vi bare at ting skal gå lett. Livet skal være en lek. Men er det balanse?

De to siste årene har jeg opplevd døden på nært hold, og det å føde (min femte skatt). Det har vært en viktig påminnelse på Balanse. Å føde og det å fødes er hardt, smertefullt, intenst, en opplevelse som ikke kan sammenlignes med noe. Kroppen jobber på egenhånd, uten at du kan stoppe. Og resultatet er det vakreste på denne jord – ett nytt liv.
Å være nær og tilstede når noen dør er vondt og smertefullt emosjonelt. Du kan ikke gjøre annet enn å være der. Du kan ikke stoppe det som skjer. Resultatet er at noen er borte – for alltid. De to ytterpunktene er livet i balanse.

Yin & Yang

Gammel visdom fra østen snakker om Yin & Yang. De to motpolene som sammen danner helheten. Den ene står for det mørke, den andre for det lyse. De er motsetninger samtidig som de er helt avhengig av hverandre for å eksistere. DET er balanse.

Det må være natt, for at det skal bli dag. Det er helt logisk og ikke noe vi stiller spørsmålstegn ved. Men hva med våre egne følelser?

Følelser i balanse

Vi vil helst bare ha det fint, hele tiden. Være glade, lette til sins, at ting er uproblematisk. Og så er det ikke det. Noen dager er ting bare dritt. Livet kjennes vanskelig, sårt, stressende. Noen dager oppleves som om vi kan klare ALT. Andre dager så tviler vi på alt og alle…

I en artikkel (på engelsk) har jeg skrevet ned flere tanker rundt dette tema. Jeg tror ikke vi bare kan ha fokus på det fine og lette, uten å også omfavne det mørke. Som verdier og frykt. De henger sammen. Tvinner seg inni hverandre. Gir hverandre næring. Jeg tror vi trenger å balansere det å bli oss de begge bevisst – slik at de begge kan hjelpe oss i å balansere det vi er her for – selve livet. Den artikkelen kan du lese her.

Det er ikke noe godt å stå å skrelle en moden løk, når tårene triller og det svir i øynene. Men om du vil lage en fantastisk gode matrett så må den løken skrelles. Eller du kan la være, og få for en ferdig-rett, men det er ikke det samme… Kanskje lar du være å skrelle den løken fordi du tror du ikke kan klare å lage en skikkelig god lasagne, så det er like greit å kjøpe en pakke med ferdig blanding. Akkurat som du kanskje tror at det å skrelle en løk tar for mye tid. Det er så utrolig mye vi går rundt og tror.

Det er bare det at det vi tenker ikke alltid er sant…

Vi vet det bare ikke, eller vi overser det. For det er noen gange enklere å tro på en løgn enn å se sannheten i øynene. Spesielt når det gjelder oss selv. 

Når det begynner «å svi» før dagen har startet

Kanskje kjenner du deg igjen i følelsen av at kroppen reagerer før du har åpnet mailboksen, før du har klikket på Facebook eller Insta ikonet på telefonen. Kanskje til og med før du setter føttene på gulvet om morgenen. Uroen. Det vi kaller stress. Før du rekker å summe deg så begynner hodet å produsere tanker. Tanker som du allerede, for lenge siden, har ferdigprogrammerte. Som sier noe om hva du forventer deg, i det du åpner mailen, Facebook eller skal opp av sengen. Tanker som får kroppen til å reagere, til «å svi».

Det er tanker som ligger så dypt i deg at du ikke engang merker at de er der. Du kjenner bare følelsen. 

På automatikk leter du etter en løsning. Helst noe eller noen å skylde på; «Jeg har for mye å gjøre». «Hvorfor kan hun ikke…» «Shit, har jeg rota det til?», 

Du kjenner på uroen som bygger seg opp på vei til et møte, og kjenner irritasjon bli til sinne over han som «sniker» foran deg i køen på Kaffebrenneriet. 

«I dag har jeg ikke noen tålmodighet», sier du til kollegaen ved siden av og merket hvordan det irriterer deg at det er DU som IGJEN må fikse noe som andre med letthet også kunne ha gjort. 

Eller hva med de hjemme…. du skulle bare sjekke mailen og brått så er stemmen din unødig skarp når eldstemann griner på nesa over dagens middag. 

Det er ikke han i kaffe-køen, kollegaen på jobb eller ungene hjemme som er årsak til uroen du kjenner på og som gjør at du reagerer med irritasjon, sinne og skarp stemme. 

Det er heller ikke mailboksen sin skyld. Eller det andre har postet på Facebook eller Instagram.

Det er du. 

Når løken må skrelles og du vet det vil svi

Det er du og tankene du har om deg selv og hvem du er som er så forankret i deg at du ikke engang alltid er klar over de. 

Den berømmelige løken må skrelles. 
Lag for lag.

Det første laget er lett

Etterhvert sitter lagene mer klistret sammen, og det begynner å svi. I øynene. Fordi du lar deg selv se mønstre i deg selv som du kanskje ikke har tenkt så mye på. Da er det lett å legge bort løken og gå tilbake til å tro på dine egne løgner. Om deg selv, og andre. 

Eller du kan la det svi. La det gjøre litt vondt. Fordi du vil inn til kjernen. 

I ett av de innerste lagene vil du finne den tanken som gav den automatiske reaksjonen. Den tanken som får hodet til å spinne selv før du har rukket å pusset tennene om morgenen. 

Tanken som handler om en frykt. 

Frykten for å dumme deg ut

Frykten for at noen ikke skal like deg

Frykten for å bli alene

Frykten for å bli fratatt det du har

Frykten for å bli misforstått

Frykten for å bli latterliggjort

Frykten for å feile

Frykten for å gå glipp av noe

Frykten for å synes

Den frykten – tanken – som ubevisst styrer reaksjonene dine. Og følelsene. Den frykten som virker så banal og nesten dum at du ikke orker å skrelle inn til det laget. Når du nærmer deg sier du; «jo men ….» og så kommer argumentene. Men det er bare ord som opprettholder løgnen om deg selv, og andre. For hvis du våger å skrelle inn til dette laget, våger å ha det litt ubehagelig når du kommer inn dit, så kan du oppdage noe ganske absurd og verdifullt;

Så og si ALT du gjør virvler rundt denne ene frykten! Nesten alle dine avgjørelser bunner i denne frykten. 

Denne ene tanken har mer makt over deg enn du er klar over, inntil du blir deg den bevisst. 

Våg å se – våg å føle

Jeg lar tema ligge for nå men inviterer deg til å begynne å skrelle løken. Lag for lag. 

Når du kjenner uroen gripe om brystet mens du fortsatt ligger i sengen eller du så vidt har kommet ut av dusjen, så spør deg selv; hva er dette egentlig? 

Hva er det jeg egentlig tenker nå?

Hva er det jeg egentlig er redd for?

Å besvare de spørsmålene, for deg selv og til deg selv krever én ting; mot. Mot til å våge å se deg selv og hva du innerst inne er redd for.

Det er så mye må … burde … skulle ha gjort …😞. Men hva er det egentlig du må?
Hvem sier at du burde ha gjort? Og hvis det var noe du skulle ha gjort, hva sto i veien?
Må du, virkelig? Eller har det blitt en vane å si det…? Burde du, virkelig? Eller er det andre sine verdier du føler du må leve?
Skulle du…? Eller har det blitt en slags unnskyldning?

Alt du tenker du må, eller burde gjøre

Når hodet oversvømmes av «må/burde/skulle ha…» så må jeg stoppe opp. Se på det jeg har skrevet ned, og spørre meg selv; Må jeg, eller vil jeg? Burde jeg… eller er det bare tull og en tro jeg bærer på som ikke lenger gavner meg? Skulle jeg ha… og er det helt greit at jeg ikke gjorde det? .
Listen over «må/burde/skulle ha…» forsvinner ikke, med mindre vi stopper opp og spør oss selv; er dette egentlig sant, for meg? .

Du er den du er
ikke pga dine egenskaper eller potensiale.
Du er den du er
pga dine valg. .
Vil du klatre til toppen
må du øve på å klatre
Velge å feile
Velge å nesten gi opp
Men bare nesten
Imorgen prøver du igjen
For det er valgene du gjør
som avgjør hvem du er. .

Det er bare en følelse

Så lett å si – så mye mer komplisert å leve ut. Alle følelsene av å måtte, av å skulle ha gjort… Uroen. Stresset. Frykten for å feile, dumme deg ut eller ødelegge noe. Det er bare en følelse. Allikevel styrer den alt; reaksjonene dine. Kroppen din. Ordene som kommer ut av munnen. Teksten du skriver i en e-post. Tonefallet ditt i det du tar telefonen. Følelsen blir sannheten, men er den egentlig det?

Det er din sannhet, her og nå. Det er ikke SANNHETEN (med store bokstaver). For sanheten eier ingen av oss. Den avhenger av hva vi tenker, og føler, som igjen påvirker hvordan vi handler og reagerer… En evig spiral. Noen dager føles det lett. Andre dager er det som et virvar av kaos.

Du kan velge

Her kommer nøkkelen. Den gamle, store, tunge nøkkelen som kan være vanskelig å løfte, vanskelig å sette i nøkkelhullet og vrien å vri om. Men når du først åpner opp, så blir «sannheten» en annen. Nøkkelen heter «Å Velge». Du kan velge. Hver dag. Hele tiden. Velge hva du vil tenke. Velge hva du vil føle. Velge hva du VIL gjøre (ikke tror du må…) Velge hva du skal gjøre (ikke hva du føler du skulle ha gjort…).

Hver dag kan du velge om du bare skal jobbe deg igjennom, oppgave for oppgave, ettersom mailer kommer inn, telefonen ringer eller «uforutsette ting skjer». For ikke å snakke om alle idéene som popper opp i hodet. Mer om hvordan du kan rydde opp i alt det, finner du her.

Eller om du skal velge hva du vil ha som fokus, akkurat i dag. Du kan velge hva som skal være viktigst for deg, i dag. Velge hvem du vil være, og hvorfor. Det gir deg en ny sannhet – en sannhet som gir deg styrke! En følelse av å faktisk utrette noe. Kanskje er ordet «mestring» dekkende.

Mitt anker

Jeg vet hva det vil si å ha hodet fullt av ALT! tanker og følelser som virvler rundt. Hva er mitt? Hva er andres? Ha er frykt? Hva er sant?

Mitt anker er Dagsplan. Hver dag. Hver morgen. Hver søndag. Et sted å samle meg noen minutter hver morgen. Et sted å gå tilbake til hver ettermiddag. Et sted å se at jeg faktisk får utrettet – at jeg kan velge – og når jeg velger så blir det gjennomført.

Hvordan håndterer du alle dine «jo men jeg må jo… burde jo.. skulle ha gjort…»?

Jeg satt i tannlegestolen her om dagen. Ikke akkurat en favoritt-syssel. Men noen ting må bare gjøres;) Det fine med tannlegekontoret er at de har plakater rundt om med sitater fra Harry Potter.

Nå er jeg veldig lite opptatt av Harry Potter, men det som traff øyet var selve sitatet (fritt oversatt, slik jeg husker det):

Du er den du er den du er, ikke basert på det potensialet du har eller det du kan. Du er den du er pga de valg du har tatt.

Du er den du er, ikke basert på alt du kan!

Selv om nettopp det er lett å tro. Vi definerer oss selv (og andre) basert på hva vi kan, eller ikke kan. Det er som å spille av en gammel, kjent låt, på en gammel og egentlig utgått kassettspiller… (lytt til podcast episoden over så skjønner du hva jeg mener).

Vi snakker gjerne om potensiale. Jeg vet iallfall at jeg gjør det:) jeg liker ordet potensiale. Og i så mange sammenhenger har jeg jobbet med mennesker med et enormt potensiale. Det er bare en store hake…. potensiale er kun en visjon om noe du kan, potensielt bli eller oppnå. Det er ikke hvem du er.

Du er den du er, basert på de valg du har tatt!

Her gjør vi alle ofte en feil. Vi tenker at valg handler om hva vi kan gjøre akkurat her og nå. «Ja men jeg kan ikke … akkurat nå fordi…«.

Du kan ikke nødvendigvis gjøre så mye med situasjonen du står i akkurat nå. Du kan kanskje ikke slutte i en jobb du mistrives i, akkurat i dag. Eller få bedriften din til å gjøre brak-suksess sånn over natta. Det er mye du ikke kan velge å gjøre eller være akkurat i dag, fordi det er ikke alt du kan ha kontroll over.

Du kan ikke ha kontroll på…

… menneskene rundt deg. Både dine nærmeste men også alle de du tilfeldig møter i løpet av en dag. På bussen. I en kø på butikken. Mens du venter på noen eller noe. Du kan ikke, og skal ikke ha kontroll hverken på andres følelser eller reaksjoner. Men å la andre styre deg, i form av dine reaksjoner på det andre gjør eller sier, er ditt valg.

For det du har kontroll over er…

…hva du tenker om en situasjon, om deg selv, om menneskene du møter i løpet av en dag. Det er ene og alene ditt! Og DET er det som skaper den du er.

Du er den du er basert på de valg du tar, hver eneste dag, hvert eneste minutt. Og det du kan velge, er hva du vil tenke.

Tanker skaper følelser. Og følelser leder til reaksjoner. Hva vi tenker er ofte som å spille av den gamle kassetten. Vi gjentar oss selv. Vi gjentar det vi tenker, og dermed hvordan vi føler og reagerer. Men tanker kan endres.

Det er ikke snakk om å snu en tanke 180 grader første gangen. Det kan oppleves umulig og usant. Men du kan snu tanken bitte litt. Som å etter å ha stirret altfor lenge på en skjerm, for så å vende blikket litt til siden. Du kan gjøre det samme med tankene – snu litt på de. Bytte ut et ord her og der. Velge å tenke med et nytt perspektiv. DET vil skape den du er er, her og nå.

Hva med det du frykter?

Så mye av hvordan vi reagerer, på auto, er basert i vår egen frykt. Frykten for at noen skal mislike oss. Frykten for å fremstå som uprofesjonell. Frykten for å gå glipp av noe. Frykten for å mislykkes. Frykten for å at noen skal le av deg. Listen er lang.. og via har det sånn alle sammen. Det vi frykter, påvirker hva vi opplever vi har kontroll over. Og det påvirker hva vi tenker, på auto.

Frykt gjør oss bekymret, sinte, engstelige og redde.

Frykt saboterer oss, stopper, avbryter og blokkerer våre ønsker og drømmer.

Men det er ikke frykten som står i veien..

Det er vårt forhold til vår frykt.

– Anja Vintov

Sitatet over er hentet fra Anja Vinto – Flyt & Frykt spesialisten – som i januar holder sitt første kurs i Norge. Hvis ordene over traff deg, så ta en titt på denne linken.