Har du noen gang følt at din stemme blir oversett? At det du har å si er viktig, men at ingen lytter? Du krever din rett til å ytre deg – Til å si det du mener og føler! Men hva skjer når vi fokuserer utelukkende på vår egen rett til å snakke? Når du insisterer på at din stemme må bli hørt, tillater du da automatisk også andre å gjøre det samme? Eller er det slik at det finnes en usynlig grense – at din rett til å snakke er viktigere enn min?

Balansens kraft og fare

I naturen og i universet søker alt å gjenopprette balanse. Det er et universelt prinsipp vi ofte glemmer i mellommenneskelig kommunikasjon. Vi har en tendens til å ha et snevert syn på hva balanse faktisk er. I en diskusjon, enten privat eller offentlig, er det en misforståelse at det å få rett er det samme som å skape balanse.

Vi ser det overalt: fra den offentlige debatten til det stor-politiske spillet, hvor grupper står mot hverandre i en fastlåst polaritet. Den ene siden anklager den andre for å gjøre og si mer eller mindre nøyaktig det samme som dem selv. Begge sider hevder at deres egen stemme er den mest sanne og den viktigste, og at motparten helst bør ties for å skape ro og harmoni. Men hva skjer med en vektskål der den ene siden tynges ned og den andre tvinges opp?

Den tipper. Det raser.

For å skape varig balanse, må begge sider få rom. Hvis jeg forventer og krever at du lytter til meg, er jeg også forpliktet til å lytte til deg. Bare da kan en ekte balanse oppstå.

Fra «å vinne» til å bli hørt

Vi har en dyp forankret misforståelse om at en diskusjon har en vinner. Ingen vinner egentlig en diskusjon, og ingen vinner en krig. En vinner er bare den som får det siste ordet, men den underliggende ubalansen forsvinner ikke.

Den eneste måten å oppnå en reell balanse er å bli enige om å være uenige. Dette høres kanskje paradoksalt ut, men det er her den sanne dialogen begynner. Selv om du og jeg står langt fra hverandre i en sak, kan vi enes om at vi er uenige, og likevel velge å la begge stemmer snakke og lytte.

Ved å lytte til det du har å si, uansett hvor uenig jeg er, åpner jeg for nye perspektiver. Det kan være at noe du sier gir meg nye tanker, ny innsikt eller ny kunnskap som jeg aldri ville fått om jeg hardnakket hindret deg i å dele eller nektet å lytte. I tillegg til det som skjer mellom oss, når vi begge opplever å bli hørt.

Speilbildet i oss selv

Den store offentlige debatten er alltid et speilbilde av oss som enkeltindivider. Vi kan la oss sjokkere over den verbale skittkastingen og det vi ser i det offentlige rom, men la oss vende blikket mot oss selv. Hvor ofte er det ikke vi, drevet av sårbarhet, ego eller en «kos med misnøye», som krever at den andre kun skal høre og se oss, og ikke mene noe som strider mot våre egne oppfatninger?

Så min oppfordring og utfordring til oss begge er å vende blikket innover og våge å se vårt eget «bidrag» til å enten opprettholde og øke ubalansen, eller aktiv forsøke å gjenopprette den. Ikke vet å peke på hva andre burde eller ikke burde gjøre, men vet å bli bevist på hvordan vi selv opptrer og håndterer ubehagelige situasjon, som det å ha en uoverensstemmelse og en krangel. Være villige til å lytte litt mer og litt dypere. Og innse at det kan være helt fint å enes om å være uenige.

Om du som meg liker å lære mer om deg selv og tror på ideen om at vi selv kan skape en endring ved å bli bevist hva vi tenker og hvordan vi bruker tankene våre, så er denne klassen midt i blinken! For perspektiver handler om hvordan vi bevisst eller ubevisst ser på oss selv, på andre og på situasjoner. Hva om vi skifter perspektiv? Hva om du kunne bli klar over at det perspektivet du bærer på holder deg igjen fra å gjøre det du egentlig vil?

Denne klassen gir deg mulighet til å åpne opp for noe helt nytt! Og det er mye lettere enn du tror.

Og du, ser du den blå boksen bak meg på videoen? Det er vakre Wisdom From The New Earth kort med sitater hentet fra episodene på wisdomfromnorth.com. Du kan få de til din epost hver dag i 45 dager her >>*